|
www.norge.ru » Новости из Норвегии
07.10.2008
Книга известного российского писателя Елены Чудиновой переведена на норвежский язык
 Книга известного российского писателя Елены Чудиновой переведена на норвежский язык
Речь идет романе-антиутопии "Мечеть парижской богоматери", который вызвал широкий общественный резонанс. Сейчас он находится на рассмотрении в трех крупных издательствах Норвегии.
События романа происходят в 2048 году во Франции, где власть захвачена мусульманскими иммигрантами. Христианские храмы уничтожаются и предаются поруганию. Французы, не принявшие ислам, живут в гетто. Собор Нотр-Дам стал мечетью Аль-Франкони. Немногочисленные участники сопротивления мусульманской экспансии борются: они решают захватить собор Парижской Богоматери, осветить его и провести единственную мессу, а после взорвать, чтобы мусульмане не смогли осквернить вновь освященный собор.
Судьба «Мечети» очень интересна. После того, как она стала книгой года в России, со всех уголков мира e-mail Чудиновой посыпались отзывы и пожелания. Пресс-секретарь Орианы Фаллачи («Ярость и гордость») написал, что книга превосходная, и если бы не смертельная болезнь Фаллачи, то можно было бы организовать встречу писателей-антиисламисток.
После разгула молодых мусульман с поджогом автомобилей во Франции, затем в Германии и Бельгии, и «карикатурного скандала» в Дании, Елена Чудинова стала объектом повышенного внимания российских и зарубежных СМИ: пророчества, описанные в романе, стали сбываться. Из разных уголков мира (Сербии, Франции, Норвегии) стали поступать предложения издать книгу.
- Я дала согласие переводить книгу на норвежский язык, потому что Норвегии пока еще удается сохранять независимость от ислама. Если книгу издадут, то, надеюсь, что она станет романом-предупреждением для властей этой страны, и обезопасит ее будущее от иноплеменного вторжения, - сообщила Елена Чудинова.
Her snakker vi om romanen antiutopi "Moske Al Frankoni" som har frambrunget en bred samfunnsdebatt. Romanen er nå sendt til vurdering hos de tre største forlagene i Norge.
Romanens handling lagt til Frankrike i år 2048 hvor makten har blitt kuppet av muslimske grupperinger. Kristne helligdommer ødelegges og skjendes. Franskmenn som ikke har konvertert til islam bor i gettoer. Notre Dame katedralen har blitt til Moske Al Frankoni. Motstanderne av den muslimske styret er få. De bestemmer seg for å ta kontrollen over Notre Dame katedralen, vigsle den og holde en siste messe for så å sprenge den slik at regjeringen ikke får mulighet til skjende den igjen.
Lagnaden til boken er interessant. Etter at den ble kåret til årets bok i Russland strømmet det inn med tilbakemeldinger og gode ønsker til Tjudinova. Pressesekretæren til Oriana Fallaci ("The Rage and the Pride") skrev at boken var fascinerende og hvis det ikke hadde vært for den dødelige sykdommen til Fallaci så kunne det ha blitt arrangert et møte mellom de to forfatterne.
Etter uroligheter og bilbrenninger fremprovosert av muslimsk ungdom i Frankrike og så senere også i Tyskland og i Belgia og etter "karikaturtegningen"-saken i Danmark har Jelena Tsjodinova fått mye oppmerksomhet i både russiske og utenlandske medier: begivenheter som beskrives i boken har begynt å skje i virkeligheten. Fra ulike deler av verden (Serbia, Frankrike, Norge) har det kommet tilbud om utgivelser.
- Jeg ga mitt ja til å oversette den boken til norsk fordi Norge har noen av de samme problemstillingene. Hvis boken blir utgitt så håper jeg at den blir til en slags roman-advarsel til landets myndigheter og vil sikre landets framtid fra destabilisering - sier Jelena Tsjudinova.
Нelena lives in Moscow. Her рhonе number is: 8 (495) 406 97 75
e-mail helena@chudinova.info
Глава из книги по-норвежски
KAPITTEL 1. ZEINABS SISTE SHOPPING
Eugen-Olivier hastet nedover Champs Elysees med lange skritt, så fort som hans upraktiske antrekk gav ham mulighet til. På den annen side var det intet annet klesplagg som var mer praktisk. Han løp ikke, et løpende menneske ville tiltrekke seg alt for mye oppmerksomhet, men skrittene hans var i realiteten hurtigere enn løpende gange. En annen løper ville stoppe i løpet av seks timer, men 18-år gamle Eugen-Olivier kunnet ha samme fart rundt hele Paris. Det virker som det ikke er lenge siden han passerte Jardin du Luxembourg, og snart vil han legge bak seg Ponte Invalides, og Champs Elysees med sine butikkvinduer kaster gjenskinn til høyre og til venstre og myser med villaenes halvblinde innmurte vinduer. Men det er ikke så mange boliger på Champs Elysees, det er mer av et forretningsstrøk. Det er dit han skal.
Zeinab forlot hjemmet til fots. Som en kvinne av god familie kunne Zeinab aldri ha hørt ordet ”impressionisme” før. Hun har hverken sett bilder eller reproduksjoner av disse ubrukelige kunstmalere noe sted, ikke engang de som var igjen. Derfor ville ikke samspillet mellom den gyllne og grå belysningen som Paris badet i på denne solfylte formiddagen av tidlig vår, vekke hennes fantasi. En lett bris pisket opp en sølv- og blyfarget krusning på Seinen. Platanenes stammer reflekterte sølvaktig, gylne gjenskinn fra solen og lekte med alt som kunne gi blikk og silhuetter av fjerne bygninger som var innhyllet i en perlemoraktig dis. Hvis Zeinab hadde vært likegyldig til det gode været, hadde hun brukt bilen til å dra på shopping. Dette morsomme ordet ”shopping” er gammeldags – kommer fra lingva-euro, eller til og med fra lingva-franca? Det er egentlig uvesentlig hvor ordet ”shopping” kommer fra, det vesentlige er at mannen hennes ikke burde begrense midler til denne aktiviteten. I dag skal hun på en motevisning i dameavdelingen i en butikk på Champs Elysees.
Det er ikke helt passende å gå i butikkene alene, men til og med muttawa* gardister (*Muttawa – religionspolitiet, arabisk) ser mellom fingrene på dette i de rikeste strøkene og i de aller fattigste. For de fattige er rutinen klar. Mannen er på arbeid mens kvinnen sjekker markedene for det rimeligste fårekjøttet til middagen. Hvis mannen i stedet for å arbeide og tjene penger skulle passe på det som var formålstjenlig, ville kjøttstykket blitt for lite. De rike kvarterene hadde derimot en tynnere begrunnelse. Hva er vitsen ved å være velstående hvis du ikke kan bryte en regel som alle de andre må følge til punkt og prikke? Til og med de åndelige vokterne forstår denne lille forskjellen mellom vanlig folk og de aller fattigste eller rike.
Selvfølgelig skal man ikke overdrive. For eksempel har Zeinab nå gått ut ikke for å sjekke butikkene alene. Mannen hennes Kadi* (*dommer, arabisk) Malik skal hente henne med bilen ved butikken. Da kan hun vel si at hun var bare på vei for å møte mannen sin. Hun har da bare gått fra kai Orcay over bruen ponte Emirates og her begynner Champs Elysees.
I krysset med gate rue Osama har Zeinab uvillig sluppet en dame forbi sannsynligvis en meget ung en, som dyttet i henne med albuen. Hvorfor stresser hun så fort på denne vakre dagen, dette ubehøvlede individ? Og hennes gange er langt i fra grasiøs – den ligner en hingsts. Ikke akkurat en kvinnelig gange.
Mens Zeinab tenkte på gangen til den frekke damen stoppet hun. Den overdådige luksusbutikken foran henne virket som om den fløt langsomt mot henne lik en lekter på bølger av en spaserende folkemengde. De gjennomsiktige glimt av regnbuen på butikkvinduene tiltrakk seg oppmerksomhet om det som var umulig å løsrive fra et grådig blikk: drakter av myk sort ull, lyse sommerlige dresser av silkeaktig lin, snøhvite skjorter laget av silkepoplin og tynt lintøy, fargerike poloskjorter, frakker av kasjmir, selskapssko av skinn (med disse fulgte det med elegante skohorn av elefantbein), broderte tøfler av saffian, mansjettknappene og slipsnål, håndlagede slips, tunge armbånd til de sveitsiske ur, ringer og hansker, spaserstokker med innskjæringer og inkrustasjoner på knappene og alt en mann kan ønske seg i livet.
Selvsagt hadde dameavdelingen ingen innsikt utenfra. De sotede vinduene reflekterte bare gaten. Men der inne i den hemmelighetsfulle stillhet, som i Ali Babas hule, skjuler det seg enda mer interessante skatter. I det fine været var ikke Zeinab så rask til å nå disse vinduene. Når hun nærmer seg utgangen sammen med ekspeditørene som er tynget av alle pakkene, blir hun nødt til å ringe Kadi Malik. Og den lystige morgenen vil forsvinne bak de sotede Mercedes vinduene. Klart det er mulig å se ut gjennom disse vinduene, men ingen vil snu hodet etter deg. Hun kan helt sikkert være ute i et kvarter til. Det betyr ikke noe om hun går glipp av et par modeller på visningen.
Så fint! I dag plages hun hverken av tiggere som klynker over sine kopper med småpenger eller hvinende, skrikende og lekende barn. Mykt pitabrød åpner sin hvite munn i snare selgerhender, klart til å bli fylt med sterk og varm fyll for så straks å bli overgitt inn i kjøpernes hender. Glinsende smuldrende couscous som spretter ut av kjelen og inn i papirposene. Fluer sirkler grådig rundt pahlava og rahat-lukum (tyrkiske søtsaker), og besøkende på utendørskafeene drikker sakte isvann ved siden av den sorte brennhete drikken. Så fint det er når våren har kommet til Champs Elysees! I dag skynder menneskemengden seg til Triumfbuen. Hva har det skjedd der som tiltrekker så mye oppmerksomhet?
Etter å ha nesten revet en feit dame overende, stoppet Eugen-Olivier brått foran inngangen til en butikk med arabiske neonlys over seg. Dette var ikke bra, slett ikke! Han var tidlig ute, kanskje en halvtime. I seg selv så det ikke så ille ut – han kunne ta en tur til Triumfbuen og tilbake – det er jo dit publikum går. Det som er ille, er at han beregnet tiden dårlig. Den som kommer for tidlig, kan også komme for sent. Sevazmiu er alltid presis.
Det fortelles at man i gamle dager måtte gjennom en undergang for å komme til Triumfbuen fordi det var mange flere biler enn nå. Så lenge han husket, var plassen foran Triumfbuen en plass for folkelige sammenkomster. Det virker som om de begynte å bygge om noe her? Det var laget en ring av ca. ti metallcontainere. Containerne lignet de som ble brukt til søppel og sto med jevn avstand mellom hverandre. Den til høyre var full av stein og en liten lastebil tømte lasten sin i en annen container til venstre.
Enda en varebil kjørte sakte over gågaten. Det var en grønn politibil med en avdeling for fangetransport. Eugen-Olivier ble et øyeblikk litt mistenkelig, men den usynlige telleren et sted inni hodet hans sa at ingenting måtte forstyrre ham nå. Det kan skje mye rart rundt ham – Eugen-Olivier må ikke la det gå utover det han nå skal – nemlig å utføre en ordre. Han er ikke nysgjerrig, men det er bare det at han later som om for å maskere sin tidlige ankomst.
Eugen-Olivier har tatt igjen bilen som snek seg gjennom folkemengden med sneglefart og stirret demonstrativt inn i vinduet med gitter i bilens bakdør. Det var et menneske bak døren. Den grønne pickupen bremset ned. Hvorfor ble denne stakkaren kjørt hit? Det var ikke fengsel eller tinghus her.
Bare da så han de ferske bladene som var klistret til Triumfbuens vegger og på runde oppslagssøyler. Æsj, han ville ikke bruke tid til å tyde disse ekle ormene som var deres bokstaver. Det lot til å være unødvendig. En araber som satt på en benk, åpnet enda et blad. Det ser ut som han skal lese høyt for en skare av smågutter og kvinner. Vi later som om også vi er analfabeter, tenkte Eugen-Olivier og trengte seg gjennom mengden.
- ”Brøt med juridiske avtaler som han selv underskrev for å kunne utføre
arbeidet”, - leste araberen og gliste.
- Hvordan skal dette tolkes, herr Hussain? – spurte en langvokst kvinne i lyseblå
burka – det var vanskelig å skjønne!
- Gjaur[1] lovet, tante Mirjam, at hele avlingen av druer som han har dyrket på sitt
land skal gå til produksjon av rosiner, forklarte han. Han førte et skyggeregnskap. Han har skrevet noe av på grunn av frost og insektangrep. En del av drueavlingen ble holdt skjult. Du skjønner vel selv til hva.
- Laget han virkelig vin? Åh, din hund! – kvinnen viftet med armene.
- Hund!
- Utro hund!
- Nå skal vi vise ham vin!! Hund! – ropte ungdommene.
I mellomtiden førte politifolkene arrestanten ut. Han viste seg imidlertid å være en gammel mann, men allikevel relativt ungdommelig. Han var full av energi, man kunne gjette det utfra gangen og det friske, solbrune ansiktet. Bonden var slank, men også muskuløs, noe man kunne såvidt skimte bak den utvaskede skjorten. Den posete dongerikjeledressen var slitt til hvitfargen, og den grå kapsen han hadde på hodet, var så bleket av solen at det var umulig å lese reklamen for en for lengst forbudt sportskonkurranse. Bonden var tydeligvis en vinbonde. Han ble ført til en idiotisk betongpåle som sto rett under arkens bue. Den var ganske ny.
- Kamran, hey, Kamran nå begynner det! – en ungdom i en fargerik hawaiskjorte,
som gav inntrykk av at han hadde røykt noe, løp bort til metallcontaineren og begynte å grafse til seg steinene. En, to, flere steiner i samme størrelse som fullvokste epler. Kanskje han virkelig trodde at dette var epler – så hvite som øynene hans var.
Ungdommen holdt steinene opp mot brystet med venstre hånd mens han fortsatte å ta flere opp med den høyre. Han var litt uheldig, og når han bøyde seg, falt en av steinene ned på foten hans. I stedet for å banne smilte han bredt – han har nok allerede tatt seg noen blås denne morgenen.
- La meg komme til, du har fått nok! – sa en tante i lyseblått, og når hun hadde kommet forbi unggutten, tok hun tak i hjørnene av burkaen og begynte å legge steinene i den som det var en forkle.
Etter henne skyndte to unge gutter seg for å fylle lommene sine. Deretter en tjukkas som holdt en sigar kun med tennene for å kunne frigjøre hendene og en veldig liten jente med åpent ansikt.
Har de alle sammen røykt hasj?
Eugen-Olivier regnet seg selv som soldat allerede fra tolv års alderen, i realiteten var han også det. Derfor kunne han forstå hva en vanlig sivilist ellers ville ha pakket inn med vakre ord. Han ble redd.
Løsningen var nær, men den spratt rundt som en ball og ville ikke gå inn i nettet. Den var så simpel, så enkel at han ikke klarte å se den. Rolig, din svekling! Han må ta seg sammen og forstå hva som skjer. Han vil ikke forstå. Det går ikke.
Zeinab tvilte. Hun ønsket også å samle stein. Zeinab kan for så vidt tørke håndflatene med våtservietten som hun alltid bærer med seg. Men hva med manikyren? Hun ordnet den kun i går, og hun var heldig med lakken! De kunne tilby noe mer bekvemt til et ærverdig publikum. For eksempel å pakke steinene i gjennomsiktige plastposer. Hennes mann har rett i det han sier om fattige folk: de skriker etter økt sosialhjelp eller arbeidsplasser, men når de kan vise litt service og tjene litt – tenker de kun på underholde seg selv. Hvorfor skal hun begrense seg og bli som den fattige kvinnen i blå gammel lappede burka der borte?
Men fattiglusen som strengt talt ikke har noe å gjøre i dette fasjonable strøket var så ivrig med å ta til seg stein at Zeinab ikke klarte å la være. Skitt au med manikyren, den kan fikses om ikke lenge i dameavdelingen i butikken, og i morgen skal hun bestille sin faste manikyredame hjem til seg.
Politifolkene har allerede begynt å låse de spesielle håndjernene på gamlingen for å kunne spenne han fast til stolpen. Eugen-Olivier har allerede forstått alt uten å høre på sladder i folkemengden. Han var helt rolig. Han har sett en del i løpet av sine atten år. Eugen-Olivier står på ca. trettimeters avstand fra den dømte da noe spesielt skjedde.
Gamlingen klarte å løsrive armen sin som politifolkene var i ferd med å føre bak ryggen hans for å bli festet (kapsen hans falt ned fra hodet, og håret hans som var halvt grått halvt lysblondt ble bustete av en lett bris). Gamlingen løftet plutselig opp haken. Det virket som han nikket til seg selv med verdighet. Han løftet hånden i jernarmbåndet og berørte sakte pannen med fingertuppene. Så førte han hånden nedover til magen og derfra til venstre skulder og så til høyre skulder.
Den gamle mannen gjorde korsets tegn!
Det virket som et signal. Politifolkene rakk akkurat å feste bonden til stolpen og løp så vekk med engstelige ansikter.
-Bismilla-a-a!!!
Noen av steinene suste forbi, en traff kinnet. Den streifet kinnet som fyrstikk mot esken og det piplet ut blod. Etter det var det vanskelig å oppfatte noenting som helst, mennesker skrek, gaulet, lo, steinene flydde i mengder, traff hverandre og haglet mot asfalten.
-Inshalla-a-a!!!
-Død over kafferen!
-Død over hunden!
-Død over vinmakeren!
-Subhanalla-a-ah!* (*Bismilla – i Allahs navn, Inshalla – ved hjelp av Allah, Subhanallah – alle ære til Allah).
Eugen-Olivier så plutselig en gutt som ikke var mer enn tre år gammel. Han var kledd i en dunete hvit drakt som var dekket av kastanjefargede krøller. Gutten stavret målrettet på sine tykke bein. I hånden holdt han en stein.
- Hvorfor sparer du hendene? – en gutt i sort skjorte kom bort til Eugen-Olivier.
Han virket mindre beruset enn andre. Mest sannsynlig var han en frivillig fra muttawa. Nå må jeg stikke, før det for sent – tenkte Eugen-Olivier. Raseriet varte ikke lengre enn femten minutter, og det roet seg ned veldig fort. Kroppen hang livløs igjen på kjedene.
Steinene rakk opp til kneet. Sannsynligvis ebbet livet ut før steinene sluttet å bli slengt.
Zeinab tørket hendene med en jasminduftende serviett. En negl ble allikevel kneket,
men manikyrdamen klarer vel å sette på en liten lapp under lakken slik at reparasjonen blir helt usynlig. Eugen-Olivier gled stille ut av mengden. Enda et bilde fra livet, bare i en rekke av andre. Enda en død, bare en av tusen døde. Hva er så uvanlig med det?
Så lenge de franske vingårdene lever vil skjulte vinprodusenter og det svarte markedet eksistere. De kan ikke ødelegge vingårdene fordi de elsker rosiner. Ingen rett blir laget uten rosiner. Så lenge det svarte markedet eksisterer så lenge fortsetter de offentlige henrettelsene og torturen av vinprodusenter og vinspekulanter etter de strenge Sharia lovene. Men det var noe annet som rørte Eugen-Olivier. Det var det pussig høytidelige korstegnet, vid håndstrekning, fem fingre som symbol på Kristus fem sår. Eksisterer det fortsatt troende? Og det er tjue år etter den siste gudstjenesten!
Eugen-Olivier trodde ikke på Gud. Det var familiegrunner til det. Familien Levesque tilhørte i sin tid makteliten. De har i generasjoner bodd i sin fasjonable bolig i det rolige Versailles. ”Vi er kapitalister og vi tilber Oksen” – pleide bestefar Patrice å si med skarp tunge. Eugen-Olivier har aldri sett ham. ”Det finnes ikke en annen type makt i republikken. Men vår Okse er i hvertfall fra vår stamme. Liberalere prøver å overgå hverandre i latterliggjøring av våre møter med gjestelister. Vi har elektronikk og et trippelt vakthold som i CIA av en enkel grunn. For at det ikke skal bli sluppet inn en nummer hundre og en ungdom som ikke står på listen i salen hvor hundre ungdommer vrikker med baken etter rappmusikk. De kan bare fortsette å le av det. De møtene har et ganske primitivt mål – ekteskapelig. ”Nye penger” vil ikke få blandet seg med våre, selv om de kan være mange ganger større enn oss. Idioter! Hva er deres millioner i forhold til våre tusener? Hvis en av våre snubler – vil hundrevis av hender hjelpe ham. Hvis det samme skjer med en av deres, vil kanskje føtter strekke seg etter – for å trykke ham lenger ned i gjørmen. Og Vespasian var en idiot – penger lukter. Den første kapitalavkastningen stinker. Penger som har den riktige aroma vokser sakte. Det er bare to ting som kan adle penger. Det første er tiden. Penger er som god vin som må stå og gjære over tid. Det andre er tradisjoner. Uten tradisjoner er vi ingenting”.
I familien Levesque var det en egen tradisjon. Det kan innrømmes at blant familiens kvinner hadde det vært nonner, men ikke så mange. Menn ble nesten aldri prester – de hadde en genetisk bestemt karakter som var altfor aktiv og jordisk. Allikevel, familiens overhode ikledd superpellyceum over findressen tjenestegjorde ved festgudstjenester i Notre Dame. Levesque-slekten var ministranter[2] i Notre Dame i generasjoner. Dette privilegiet var kostbart. Levesque-slekten har alltid ofret mye for Notre-Dame enten til reparasjonsarbeidene eller til veldedige formål eller til ny bekledning for de geistlige. Det var tradisjon.
Oldefaren, Antuan-Philippe var ministrant under det Andre Vatikankonsil[3]. Da, i sytti årene i forrige århundre gikk mange gamle bekjente i flere generasjoner over til å bli sedevakantister* som ble ledet av Marcel Léfèbvre[4]. (*Den unge Eugen-Olivier kjente ikke mye til disse begivenhetene fra fortiden. Erkebiskop Marcel Léfèbvre hadde aldri ledet noen sedevakantistbevegelse. Med et slikt navn på denne bevegelsen sier det seg selv at på grunn av den kjetterske karakter til reformene som ble vedtatt på det Andre Vatikankonsil, bestemte sedevakantistene seg for at pavesetet var ”ledig”, dvs. de sluttet å anerkjenne den sittende pave. ”Tradisjonalister” som senere ble kalt ”Léfèbvreister”, hadde mindre dogmatisk syn på saken. De mente at den sittende pave var kjettersk samtidig som de anerkjente ham. Det fantes blant alle de ulike retninger av sedekvantistisk katolisisme ikke en mer personlig ærlig og karismatisk figur enn Marcel Léfèbvre. Kanskje nettopp derfor var den ”tradisjonalistiske” bevegelsen den populæreste og sterkeste. Men sytti år etter var det naivt å forvente at en unggutt kjente til disse detaljene). Mange mennesker, som kanskje ikke var så religiøse i utgangspunktet, klarte aldri å slutte fred med denne ”demokratiseringen” av gudstjenesten, fjerningen av latinen og avvisning av de gamle alterne. Mange, veldig mange hadde gått til skismaet. Men Levesque-klanen ble, selv om de fikk de største brekninger av Novus Ordo[5]. Årsaken til at de ble i den ”fornyede” Katolske kirken, var enkel og het Notre Dame. Katedralen kunne ikke forlates, slik en ikke kunne forlate en gammel og kjær hjelpesløs syk venn. Antuan Philippe holdt tålmodig sammen med katedralen. Han måtte tåle en femtenminutters ”messe” og en prest som sto med ryggen til Herren og med ansiktet mot publikum og at Sakramentene ble delt ut til nattverdsgjestenes hender[6]. Hele familien måtte ha tålmodighet. De så på videoopptakene fra utbryternes liturgier med grønn misunnelse. Disse opptakene delte vennene deres ut i store mengder. ”Vi kan løpe fra modernister, men det kan ikke katedralen” sa Antuan-Phillippe.
Den siste ministrant i Notre-Dame ble nemlig Patrice. Bestefaren var da ca. femti og noe når wahhabitene trengte seg inn i kirken for å knuse skulpturer og kors. Presten som hadde tjeneste den dagen, skyndte seg bort til sakristiet for å ta av seg nylonkappen som hadde rollen av messeskrud og som tas på over alba [7] til det røde stoffet var det sydd til en hvit krage og to mansjetter hektet på sidene. Mens stoffet var rødt for å symbolisere martyrenes blod. Presten ønsket ikke å bli martyr og kastet fra seg dette antrekket og dro ut det hvite plastinnstikket fra skjortehalsen. Han smøg seg ut fra sakristiet og løp mot utgangen. Det var ingen som stoppet ham. All oppmerksomheten til wahhabitene var rettet mot Patrice Levesque. Han sto i deres vei med et latterlig våpen i hendene – en stang med en påmontert krok som ble brukt for å rette opp draperinger som henger høyt. Han klarte å få slått to eller tre av dem bevisstløse og kaste et par av dem over ende med stikk/slag. Men kampen var over på noen få minutter, og bestefaren falt død om med strupen overskåret fra øret til øret. Blodet hans rant mot føttene til en skulptur av jomfru Maria som avbildet at hun gir Jesusbarnet en lilje. Nå i ettertid når alle statuene er knust, vet ingen om statuen virkelig så ut slik eller om det bare skyltes en senere oppdiktning.
Barndomsårene til Eugen-Olivier var fylt med disse bildene: en ministrant som dør i et meningsløst forsøk på å beskytte Notre-Dame, en prest som med skjelvende fingrer løper og samtidig river av seg plasten for så å kaste den farlige stripen rett under beina slik at ingen merker det. Sammen med stripen fulgte også verdigheten.
Eugen-Olivier kunne ikke forklare seg selv hvorfor det ikke var bitterhet etter bestefars grusomme død, men protesterende raseri rettet mot svikerpresten som fylte enhver av hans tanke om Gud. Nei, finnes Gud? Det finnes kun demoner, og de kan temmes. Hånden sjekket automatisk den påsydde lommen på de idiotiske klærne. Det eneste han tror på.
Behagelig oppfrisket dykket Zeinab endelig ned i dette svale akvariet av en butikk som i strimlende bølger av kjærtegnende halvmørke. I realiteten var butikken opplyst med hundrevis av pærer og kunne se halvmørkt ut kun for en som har kommet inn fra denne solfylte morgenen. Et mykt vegg til vegg teppe slyngte seg rundt hennes småslitne føtter.
- Ønsker Damen å se motevisningen? – spurte ekspeditrisen sleskete. Hun var
kledd i en grålfiolett hijab (butikkenes firmafarger). – Den har nettopp begynt, vi har bekvemme plasser i salen.
Zeinab fulgte med fornøyelse videre med gjennom skyvedørene inn i en liten og koselig sal hvor rundt førti kvinner satt rundt podiet. Og der er Acet, og det er heldigvis en ledig sete ved siden av henne.
- Har du kjøpt hele kolleksjonen eller lot du meg til nød få halvparten? – hvisket Zeinab i venninnens øre mens hun satt seg ned.
- Hvordan kjente du meg igjen? Fniste Acet gjennom det heklete lille gitteret. Spørsmålet var ikke ment seriøst da den unge kvinnen var absolutt klar over at det var ingen kvinne i salen som hadde en annen okergull farget antrekk. Det var ekte kinesisk tykk silke, en ting som var vanskelig å oppdrive til og med i Paris.
I mens ropte den kvinnelige konferansier opp en modell med navnet ”Den første rose”. En ung kvinne som stolt kunne vise en jevn kunstig brun hud, løp opp på podiet. Hun var ikledd korte (til over ankelen) sorte bukser med glitter og en tilsvarende skjorte som åpnet seg på magen. Oppå denne var det en vest laget av mørk rød crepe de chine uten spenner. Den blafret i vinden og fremhevet de grasiøse bevegelsene. Leppene var farget med mørkerød lepestift og tilgjort med en nesten sort blyant. I de sorte hårene satt en sort rose som kastet bladene sine ned i hårlokkene.
- Åh, så sanselig! – merket Acet seg bittert, – en passende kledning kun for en
mørk brunette!
Klart, for hvis Acet med sine blonde lokker tar på seg dette, vil mannen hennes
løpe fra henne. Han vil gjennomføre talaq[8]! Dette må kjøpes, da kan Zeinab glede sin mann Kadi Malik med denne skjønnheten! At hun er litt fyldig spiller ingen rolle – modellen er heller ikke noen mager jente. Hun kjøper det, og så skryter hun til Acet!
Zeinab så overlegent på venninnen, noe hun gjorde relativt ofte. Acet er troende kun i første generasjon. Hun kommer fra en rik familie av franske fabrikkeiere, som klarte å konvertere tidligere enn andre. De er barndomsvenninner, og Zeinab kjenner til alle skjellettene i skapet til venninnenes familie som det sies på lingva-euro. Den sinte gamla bestemoren hennes som døde for bare fem år siden, var sta og kalte alltid barnebarnet for Anette. Og det mens skolevenninner var tilstede! For en skam! Acet prøvde enten å distrahere jentenes oppmerksomhet med leker eller så skrek hun på bestemoren og prøvde å vri seg unna juling. Dette var morsomt. Men uansett hvordan en vrir på det, er ikke Acet en gang jevnbyrdig en tyrkisk jente, for ikke å si en jente fra en ekte arabisk familie. Det mangler noe hos disse konvertittene, og de får dette aldri helt til. De er store i kjeften men når det virkelig gjelder slik som å kaste stein på en kaffer, begynner de å snakke seg bort og trekke seg unna.
Eugen-Olivier med vante lydløse lepper har gjentatt alle instruksjonene til Sevazmiu. Han pleide å gjenta alt ordrett hver time, men denne gang gjorde han det hver halvtime.
Eugen-Olivier var ikke redd for å glemme noe. Han ville bare få fram minnene fra denne stemmen, intonasjonen, øynene, bevegelsene av hennes hånd med sigaretten. Det var ikke så ofte han fikk ordre i en vanlig samtale med Sevazmiu. Denne følelsen som han erfarte kunne bli kalt en forelskelse, men det var det ikke. Det var denne spesielle følelse av altoppslukende begeistring som mennesker kun får i ungdomsårene når sjelen vokser og suger til seg idealer. Begeistring uten alder og kjønn uten grenser og mer beslektet med døden enn med livet.
Skinnende og fiolettfarget Mercedes kjørte stille opp foran butikken. Kadi satt selv ved rattet. At han likte å kjøre nye biler, var kjent på forhånd. Men han har en sjåfør, og sjåføren kunne være i tjeneste i dag. Hvis det var slik, måtte Eugen-Olivier returnere tomhendt. Sjåføren fungerer også som sikkerhetsvakt. Han kan selvfølgelig knaske noen pistasjenøtter mens han venter, men kan også sjekke bilen en gang til. Udetonerte bomber er en uting – fulle av fingeravtrykk og en masse annet. Det kan sies at den er full av visittkort. I tillegg vil forsøk nummer to være mye vanskeligere – akkurat dobbelt så vanskelig. Men man trenger ikke tenke på det nå. I dag er typen alene.
Kadi steg ut av bilen ikke helt uten problemer. Han hadde en rimelig stor kropp. Eugen-Oliviers syn ble plutselig veldig klart - noe som har skjedd før. Veldig, veldig nærme ser han et rundt solbrunt ansikt (kadi var nylig i Nice), pent stusset skjegg, tynne mørke briller i gull innfatning og tretti to uvirkelig pene tannimplantanter som viste seg fram i et ufrivillig bredt smil. Kadi Malik smilte av tilfredshet.
Det har ikke gått en time siden kadien sa ”talaq” til en lekkerbisken som han har giftet seg med for fire timer siden hos en imam. Denne lekkerbisken, som han ikke husker navnet på, ble anbefalt av kameratene fra klubben. En vill, rødhåret bimbo med blå øyne og oppstoppernese, rund, men fast i kroppen. Hun kunne ikke sammenlignes med stakkars Zeinab. Saken er ikke at Zeinab er tykk, men det er ikke størrelse som avgjør. Leggene, baken, alt var en kisel som svaier under armene som hos en manet. Og de er like attraktive som en. Men hos hun andre…ah. Hvor mange søtsaker har du spist din frekke tispe for å få så fint rasshøl?
Men nå var det på tide å bruke tiden til å hente kona i butikken. Zeinab bør også få sin greie. Ingen tøyfiller kan få henne til å se bedre ut i ektemannens øyne, men slike filler gir da engang glede til kvinnen. La henne få den gleden. En vis mann setter pris på freden i sitt eget hjem og viser oppmerksomhet mot sin kone.
Eugen-Olivier tvang seg å stoppe det uendelig lange øyeblikket. I virkeligheten har han ikke stirret på Kadi Malik i mer enn noen sekunder. Nå, er tiden inne! Fem, fire, tre, to, en, kjør på!
Kadi Malik laget en grimase når han lukket bildøren. En liten og ung jente (det kunne sees på hennes skarpe bevegelser og hennes magerhet) har mistet et nett med matvarer. Hvitløkene triller ut på veien. Dumme kjerring! Hva i hele tatt gjør hun her med disse billige varene? Hun har sikkert stirret på butikkvinduene i timevis mens familien venter på middag. Hun har da ikke råd til å kjøpe noe her.
Noen av hvitløkene havnet under bilhjulene. Kvinnen krabbet ned etter dem. Nå får hun da se til å plukke dem opp! En annen ville ha tråkket med vilje på denne fattigslige maten. Men Kadi Malik sparket imidlertid bare til en tomat som lå midt i veien.
Et par ungdommer stoppet opp og lo. Kvinnen hastet med å få varene inn i nettet igjen.
De sotete butikkdørene begynte å gli fra hverandre, men kadien stoppet og slo seg irritert i pannen. At han klarte å glemme mobilen! Ja, den satt der i stativet. Han hadde egentlig ikke til hensikt å returnere, men han ventet en viktig telefon fra København. Hvert minutt kostet ham store beløp, børsindeksene ventet ikke.
Den klossete kvinnen løp vekk i redsel. Telefonen ringte sannsynligvis allerede. Kadi Malik trykket dørhåndtaket inn og satte seg inn i bilen igjen. Egentlig kunne han latt være å sette seg ned i bilen og deretter lukket døren. Han kunne istedenfor ha revet den pipende mobilen ut av stativet og tatt samtalen på veien. Dette valget kunne ha gitt den ærede kadi av den sekstende arrondissement av Paris en halvtime lenger å leve. Men istedenfor foretrakk han å sette seg ned i det komfortable krokodilleskinnssetet og lukke døren.
Eugen-Olivier trykket på utløserknappen.
Samtalepartneren fra København kunne ikke helt forstå hvorfor telefonen hans fikk avslåttsignal som svar på en relativt viktig oppringning. Han prøvde å ringe tilbake, men kadi Maliks nummer svarte ikke.
Zeinab og Acet sto ved undertøysdisken. Ekspeditrisen var allerede i gang med å pakke den søte rosa bodyen som Acet har valgt å putte i en grålfiolett pose. Zeinab foretrakk en mer fruktig bringebærfarget tone. Men til hennes skuffelse hadde de den ikke i størrelse femti* (*her er det franske størrelser – Etter våre mål har Zeinab størrelse 48). De hadde kun hvite eller lyseblå! Hverken den ene eller den andre passet – noe verre kan en ikke med vilje finne på for en lyshudet brunette! De skal vel bestille, det skal de uansett, men hun ville ha dette i dag! Hun hadde lyst til å klype til og vri om på den påfallende beskjedne ekspeditrisen samtidig som Acet sto uforstyrret og skrev under på en sjekk med en ekstravagant utsmykket liten grønn smaragd penn.
- Kjære, skal vi ta en tur bort til kafeen? – sa Acet mens hun satte på plass
pennehetten i gull. - Jeg klarer ikke å gå forbi pahlavaen som lages der.
- Det kan vi gjøre – sa Zeinab mens hun prøvde å skjule sin egen skuffelse. Hun bestemte seg for å begrense seg til et glass med granateplejuice. Hvem skjønner vel hvorfor venninnen absolutt skulle nevne pahlava. Var det et hint om at ikke alle føler at de kan spise seg mette på det? Pahlavaen var imidlertid definitivt særdeles smakfull der borte, og en bit var det vel lov å ta til seg.
Venninnene var på vei bort til et hjørne med trivelige bord av maghony da glassveggen rett bak kaffedisken smadret plutselig i tusen gnistrende biter. Et knallsterkt lys, sterkt som en sol, lyste opp det akvarieaktige halvmørket i butikken og kastet gjenskinn fra tak og vegger til hus på den motsatt siden av gaten. Blå himmel bølget seg med hvite skyer, og nedi gaten som var synlig fra høy annen etasje, svarte det med tusenvis av stemmer.
Rundt dem var det et voldsomt leven av hvining og kvinneskrik: ekspeditrisene, kundene. Barna til kundene kastet fra seg lekene i bamsehjørnet mens de begynte å strigråte. Men all skrikingen både inne og ute ble overdøvet av sirenene.
Sirenene beljet over folkemengden som en såret Levitan. Eugen-Olivier reiste seg fra asfalten. Som man kunne gjette, var det ingen som hadde lagt merke til at noen falt i bakken før eksplosjonen.
Ambulanse var allerede på vei og brøytet seg fram gjennom menneskehavet. Det var ikke klart hvor menneskene som løp, var på vei: enten i redsel fra eksplosjonen eller til åstedet i ren nysgjerrighet. Alt dette forsterket stemningen av rot og forvirring.
En av de yngste av de kvinnelige ansatte i butikken - en vaskedame smøg seg forsiktig forbi glasskårene. Hun hadde fortsatt gummihanskene sine på og viste ingen sjenanse i det åpne ansikt, noe hun egentlig bare kunne vise i et lokale utelukkende for kvinner. Hvem er det som kan straffe henne nå?
- Hva er det som er der ute, Shabina? – skrek en dame med navneskilt med
”Avdelingssjef” på. Hun hadde ingen interesse av å stikke ut for å undersøke og sto istedet bak et stativ med silkedraperinger.
- Den ble sprengt i lufta!! - jentas høye og klare stemme dannet en skurrende, illeklingende disharmoni med sirenenes bass og spredte seg langt innover etasjen som var fylt med skriking og hulking.
- Sprengt bil, en fiolettfarget Mercedes, rett på parkeringsplassen vår! Den var flott, den firehjulstrekkeren, jeg så den parkerte! De har ikke prøvd å få ut sjåføren en gang. Den brenner som en vedkubbe! Brannmenn har kommet til, men det ser ikke ut som de vil slukke brannen! Jeg kan se mannen bak rattet. Han er helt oppslukt av flammer! Ambulansen er også framme, men legen bare ga opp! Han dro isteden for å se til de sårede! Sprengt rett på parkeringsplassen vår!
Zeinab ble helt stiv. En fiolettfarget firehjulstrekker parkerte på butikkens parkeringsplass! For ti minutter siden, akkurat da hun og Acet kom til undertøysavdelingen ringte Kadi Malik og sa at han var på vei. Det finnes jo slike helt like sammentreff! Men ikke bare på grunn av dette følte Zeinab plutselig at hun var blitt enke. Nei! Å nei! Den grusomme overbevisning ga en følelse av fornærmelse som slukte hele hennes tilværelse like mye som flammene slukte ektemannens bil. Det virket som hun hadde blitt lurt, ranet og ført bak lyset av usynlige fiender som nå lo av henne, pekende med fingrene mens de laget grimaser. ”Den første rose”-antrekket hadde blitt betalt forgjeves. Forgjeves hadde hun bestilt både den mørkerosa bodyen, den fine parfymen ”Opium” som ble pakket inn i posen, de flerfargede hårgeleene, tøflene av fløyel og håndvesken av glassperler. Alle disse innkjøpene var til ingen nytte, og nå blir det ikke flere. Kona til svogeren – Emine som bare er tyrkisk har alltid misunnet Zeinab. Nå vil hun følge nøye med på at enken skal følge alle regler og oppføre seg anstendig. Absolutt alle.
Acet klarte ikke å holde igjen skjelvingen når hun plutselig mintes besta Madlen. I ti år helt til hun døde, gikk hun ikke ut av huset bare fordi hun ikke ville ta på seg niqaben. Hun ristet hardnakket på hodet og sa med sin sprukne stemme: ”Dere er ikke kvinner, dere er avskyelige, dere ser verre ut enn padder”. Om kjeften deres er dekket med stoff, må dere da for all del ikke åpne den! Hvordan ser en kjeftløs sekk ut når den skriker?
Den hule sekken uten munn ved siden av Acet skrek nå overstrømmende og virket så stygg at hun ble litt paralysert i den uventede ekle følelsen slik at hun ikke hadde krefter til å hjelpe venninnen. Skrikingen stoppet. Sekken begynte å lene seg til side og falt til slutt over ende. Zeinab mistet bevisstheten.
Ingen hadde spesiell lyst til å slukke de røde og hvite flammene som strakk seg opp i høyden fra jernskallet. En eller annen gang etterpå når den har brent ut kommer kriminaletterforskerne. Nysgjerrige tilskuere ved siden av Eugen-Olivier diskuterte både fordeler og ulemper ved den brennende bilen som om det hadde noen betydning nå. Han puttet utløseren i den dypeste lomma og tok enda noen få skritt tilbake. Han snudde seg og begynte å gå. Rolig, enda roligere!
Det var mindre enn halve jobben å klistre en magnetbombe til et høytliggende understell på en firehjulstrekker. Det som falt, mye vanskeligere er å ikke gå for fort vekk etter eksplosjonen. Eugen-Olivier lot som Sevazmiu så på ham nå (det var en dyp intim vane) og tvang seg til å senke farten, stoppe opp, snu og se bakover som om det var en naturlig nysgjerrighet som overvinner like naturlig angst. De idiotiske klærne ville beskytte ham godt hvis bare resten av skuespillet støtter dem.
- ALLE MÅ BLI DER DE ER! STENG GATEN I KRYSSET!
For et nummer! Høytaleren som vanligvis bare sender ulingen fra muezzinen,
begynte nå å sende politimannens stemme. De kom aldri på det før. Snart skal de snu bilene på tvers av gaten og sjekke absolutt alle.
Heldigvis var gatekrysset like ved. Eugen-Olivier styrtet mot det som om det var heisdører som var i ferd med å lukke seg.
Nå pilte han av sted slik at vinden fikk tak i den nederste del av ”kjolen” og som gjorde at det blafret i den upassende bekledningen, ermene blåste opp som seil, men det var ikke tid til å se troverdig ut nå. En ung neger, som virket som om han var fra de frivillige hjelpere til muttawa, prøvde å spenne bein på han. Armene hans var imidlertid opptatt med en nykjøpt pita som han nødig ville kaste fra seg bare på grunn av en eller annen forbryter. Men han måtte allikevel si farvel til lomper fylte med lammekjøttfarse og paprika da Eugen-Olivier sparket han hardt med foten rett i kneskålen. Lomper rullet ned gaten når gutten hvinte og falt ned. Andre forbipasserende kastet seg til siden da de trodde at rømlingen hadde en revolver. Det var det imidlertid ikke Eugen-Olivier som hadde, men politimennene. Det ble bekreftet av en rekke klaprende lyder med uttrykkløse overtoner i tillegg til overdøvende hyling fra sirenene.
Det var ikke så veldig langt til skjulestedet – maksimalt ti minutter. Det måtte være et veldig spesielt sted – da det kun ble brukt i ekstraordinære tilfeller. Han hadde faktisk aldri tenkt på at det var mulig å gjemme seg her like ved Champs Elysees.
Adressen som han først fikk høre i dag tidlig, hadde satt seg så kraftig i minnet at det virket som om han alltid hadde kjente den. Her var den, et toetasjes hus fra det nittende århundre. Det var ikke en villa, men snarere et bolighus med flere leiligheter.
Eugen-Olivier passerte marmortrappa bort til hovedinngangen og løp til kjøkken inngangen. En gammel elektrisk ringeklokke som kanskje hadde opplevd et århundre, ga fra seg en høy lyd. En diger porttelefon av den samme ærverdige årgangen klikket til med en gang.
- Hallo?
Dumt sagt, men arabere sier jo det samme, og det var passende. Stemmen tilhørte en ung kvinne.
- Artos. – Hvem som hadde kommet opp med dette feltropet var det lett å gjette.
Hvem er det som ellers liker greske ord?
- Inoe!* (*Artos – brød, Inoe – vin (gresk)) – Døren åpnet seg et lite glipp, og en
liten kvinneskikkelse kom ut fra mørket hvor man kunne gjette at det befant seg en høy og bratt trapp av tre.
- Kom igjen, fort! – jenta åpnet døren litt til og med en grimase av utålmodig
skuffelse fikk hun tak i gjestens arm og dro han inn. Slåen ble lagt i holderen.
- Følg meg – jenta gikk ikke opp i trappen, men svingte rundt den inn i en liten veranda med glassvinduer. Døren herfra førte helt sikkert til en bakgård. Det er typisk for slike verandaer å ha blomsterpotter. Her lå bunker med gamle aviser og samlet støv, og det sto en nyåpnet plasteske med mineralvannflasker av merket ”Perrier”.
- Hjertet ditt slår som en tromme! Jenta sparket inn den ulåste døren og tok opp en flaske fra plasten. – Ta av deg denne dritten her! Vil du drikke?
- Vil ikke, - svarte Eugen-Olivier med andpusten stemme. Han fulgte etter jenta inn i bakgården som i sin tid hadde vært adskilt med en hekk som nå var visnet til. Hekken hadde blitt erstattet med en betongmur etter de muslimske reglene. Noen få runde, pyramideformede trær sto ennå på gressplenen. De var ujevne, det var lenge siden trærne hadde blitt trimmet. En dør førte inn i garasjen. Eugen-Olivier tok seg tid til å betrakte dette kjedelige stedet før han tok et nærmere blikk på jenta.
Hun viste seg å være en sekstenåring med kastanje eller nærmere mørkblondt noe krøllete hår som var slurvete stusset med saks. Sveisen fikk henne til å ligne på en gutt fra middelalderen med pasjesveis. Klærne var også gutteaktige – utvaskede dongeribukser og skjorte i lyseblå og hvite ruter. Ermene var rullet opp, og halsen var åpen. Hennes kropp var absolutt ikke gutteaktig selv om den ennå ikke var ferdigutviklet – derfor så hun mer fyldig ut enn hun egentlig var.
- Slapp av, - jenta åpnet korken og tok en slurk vann fra tuten av den grønne flasken. - Dette er det mest sikre stedet i Paris nå. Du kan begynne med stripteasen.
- Det er på tide, - fnyste Eugen-Olivier og begynte deretter å ta av niqaben. - Selv om papirene dine er i orden, hvordan kan du forklare en ekstra person når de sjekker hele kvarteret? De kan være her allerede om femten minutter.
- Om femten minutter er vi ikke her, - jenta smilte. Hennes munn var liten og hadde en fin rosa farge. Når hun sluttet å smile gjemte smilet seg i munnvikene. Hjertet til Eugen-Olivier slo virkelig enda fortere enn sist da glasskårene fra speilvinduer fløy i luften og sirenen ulte. Han opplevde ennå hennes enkle gest som var så naturlig: hennes lille og harde hånd tok tak i hånden til en ukjent gutt slik som kanskje hennes bestemor har gjort i ungdommen, men ikke slik som andre jevnaldrende jenter. De gjorde det for å fortsatt kunne vise at de ikke var ynkelige muslimjenter. Men å bryte haram[9] kunne ha konsekvenser og bevegelsene deres ble stive. Hun tok tak i hånden hans som om hun ante fred og ingen fare.
Uten å ane om den stormen hun provoserte sto jenta foran ham og drakk det glade og boblede vannet fra "Perrier" flasken. Nakken hennes var bøyd tilbake, en åpen hals og nesten avrevet liten hvit knapp hang i den siste tråden, den løftete armen strakk gammelt stoff slik at det var ingen tvil igjen om at hun ikke hadde bh på seg.
Eugen-Olivier har vært flere ganger i områder hvor muslimene fortsatt tillater sine kvinner å åpne øverste delen av ansiktet. Han husker godt de muslimske kvinnenes øyne med falske eller med tusj forlengede øyevipper, med skygge på øyelokkene (metallik, glitrende eller med skiftende farger). Det var like mye beskjedenhet og kyskhet i disse øynene som respekt for lov og orden hos en gjengangsforbryter på en enecelle omgitt av piggtrådgjerde med elektrisk strøm. Ærlig talt på grunn av disse øynene så de kvinnene verre ut enn om de skulle vært helt nakne. Men denne jenta med åpen nakke og armene og de små puppene som var klar til å rive i stykker den gamle skjorten, lyste av kyskhet. Hun tok enda en slurk. Eugen-Olivier fikk lyst til å drikke opp vannet etter henne som han var så dum nok til først å avvise. Men denne gangen var det ikke fordi han var tørst.
- Hei, har jeg fått grønne ører eller? - Tomflasken gikk rett i søppelkassen som sto like ved. - Det er på tide å dra!
En annen gang ville Eugen-Olivier ha kommet tidligere på at det var en slags inngang fra dette stedet til underjordiske kommunikasjonstunnelene eller til labyrintene av den forlatte metroen (halvparten av linjene i t-banen er nå forlatt). Jenta nærmet seg garasjen. Bak den åpnede døren sto nå en gammel Citroen som ikke tok så mye plass. Jenta begynte å flytte på en verktøykasse som sto ved den borteste veggen.
Eugen-Olivier innhentet henne og bøyde seg over kassen. Den flyttet seg tungt som verktøyet var laget av støpejern.
- Eugen-Olivier - sa han uten å rette seg opp
- Og jeg Jeanne.
Aldri i livet hadde Eugen-Olivier med egne øyne sett en jente med navn Jeanne. Faren fortalte at i slutten av tjuende århundre forsvant nesten dette navnet som var voldsomt populært i flere hundre år. Byfolk som vokste i antall begynte å unngå dette navnet. De mente at det var for "bondeaktig", for simpelt. Samtidig ville folk på landsbygda vise at de var like opplyste som de i byen og kalte sine døtre like godt for Renee eller Leoni. "Allerede da skulle vi ha forstått at det var et eller annet galt med Frankrike, da det ikke fantes jenter som het Jeanne" sa faren. - Om vi skulle få en jente, skulle vi ha kalt henne Jeanne. Men du har jo ingen søster, så typisk".
- Så uvanlig navn du har - sa Eugen-Olivier.
De så på hverandre over de rå treplatene og begynte å le og skubbet nesten i hverandre. Plutselig skled kassen til siden som om den sto på meier. Det hadde den faktisk også gjort.
Trappen som begynte i den skjulte luken, lignet ikke på de vanlige tretrappene i Parisiske hus. Den var laget av lettmetall og overrasket øyet med en primitiv eleganse. Hvorfor var det laget små symmetriske hull i de kvadratiske metalltrinnene som var skrudd opp på en metallakse, og gelenderets flate var laget ujevn – først smal, så bred, så smal igjen?
Jeanne og Eugen-Olivier sto inne i en metallkube som var belyst av en ubehagelig dagslyslampe. Et trykk på panelet og metallplatene gled til side som i en heis. Det var en liten sluse og enda et par metallskyvedører. Bak de siste dørene begynte en lang og bøyet gang.
Nei, dette underjordiske skjulestedet lignet hverken på et avløpsnett eller på en forlatt t-bane tunnel - våt og mørk og full av rotter. Enda mindre lignet dette på en underjordisk gang fra antikken (som fantes mange av under Paris), en type gang som fører til en krypt, steinhule eller et ossuarium[10]. Et kirsebærfarget, glatt flislagt gulv manglet ujevnheter. Veggene var jevne og malt med grå oljemaling. En rad av matte lyspærer i taket lignet på ryggraden til denne lange og svingete korridoren. Jerndører satt som støpt i sine dype og mektige dørkarmer.
- Du har vel aldri vært på slike steder? – Jeannes stemme uttrykte en overlegent mine. Det virket nesten som hun hadde bygd dette underjordiske byggverket selv. Det hørtes ihvertfall som om familien hennes hadde eide den i tre generasjoner. – Fett, ikke sant?
- Nesten for fett – til Jeannes fornøyelse klarte ikke Eugen-Olivier å skjule overraskelsen. – Hva er egentlig dette her?
- Et bomberom. Nifst og antikk. Det er nesten hundre år gammelt.
- Fra andre verdenskrig? Fra tiden da Hitler levde? – Eugen-Olivier likte av og til å vise fram sine.
- Nei, ca. tjue år senere.
- Men fra hvilke bomber ville de gjemme seg? – han var kanskje litt for rask med historiekunnskapene sine. Nå ville det vært dobbelt så ille å vise seg historieløs.
- Det var jo ingen. – Jeanne gikk foran og hennes gange så enda yngre ut enn henne selv: oppjaget, men samtidig også litt satt. – Det var veldig redsel for atomkrigen. Det var mange som gravet ut noe slikt for å ha i bakhånd, og nå ble den brukt. Det er flere innganger fra forskjellige steder, det ser ut som leilighetseierene har delt på utgiftene, ca. ti familier.
Gangen sluttet ved enda en jerndør. Den var avrundet og litt pretensiøs i det ulekre designet. Foran døren sto en hvit plastbolle med vann.
- Hvorfor er det vann her?
- Kanskje det er fisk her? – den barnslige kommentaren virket artigere da
Jeanne hadde fnist et par ganger.
– Vel, vi får komme oss ned til de andre, det føles litt feil siden vi allerede er her.
Det virket som om døren kuttet ut all lyd, for med en gang den ble åpnet hørtes det et lavt stemmesurr fra ihvertfall et titalls stemmer. Det var et gedigent rom som var møblert med to rader med stoler og benker for en spesiell anledning. Rommet var fullt av folk. Noen satt og var fordypet i bøkene, de andre sto i små grupper og konverserte lavmælt. En høy, gammel mann med grått hår samlet i en liten hestehale etter en gammeldags mote lignet på en adelsmann fra det attende århundre, han nikket vennlig til Jeanne og følget hennes. Det virket som om det var det mange eldre her. Til Eugen-Oliviers overraskelse var det også barn blant de voksne og til og med veldig små babyer, ikke mer enn ett år gamle. Barna oppførte seg overraskende stille og rolig, eller kan man si vanlig, det lignet bare ikke oppførselen til barna fra de muslimske gatene. En ca. tre år gammel gutt satt på gulvet og lekte seg med små asurblå perler av ulik størrelse som satt på en tråd. Kvinnenes klær viste kun fram awrah[11] av ulik størrelse – de har til og med forkastet gensere med høy hals. De eldre damene foretrakk tydeligvis bluser med nedbrettede krager, mens de yngre hadde t-skjorter og rutede sportsskjorter – det var det enkleste å få tak i.
Fra en annen side av rommet ble det åpnet enda en dør, en særdeles liten en. Synet av den innkommende personen, forklarte Eugen-Olivier at alt dette: det store fine, underjordiske rommet fra krigen som har aldri fant sted, og alt annet var bare en drøm han drømte hadde.
Personen som kom inn, var en prest. Ikke bare slik som Eugen-Olivier så på de etterlatte bildene fra den siste tiden til Notre-Dame, men en altfor virkelig prest, slik som det var i Pius den X[12] tid. En klokkeformet sort soutane berørte nesten gulvet, og det var mulig å påstå at den hadde akkurat 33 knapper overtrukket med stoff og ikke en mindre. Den høye og lyshårede presten hadde mer likhet med en ung mann, men det stive og til og med iskalde utrykket i ansiktet hans gjorde at han så eldre ut.
- Det blir ingen messe i dag, - låt den klangfulle og morske stemmen i stillheten
som dannet seg i rommet. - Vinmakeren vår ble tatt av muslimer. Herre, la hans sjel hvile i fred.
NOTER
1.
Gjaur – se også kaffer fra arabisk kafir, «utroende», i forhold til islam. Banneord eller skjellsord.
2.
En ministrant (lat. ministrer- også kalt altertjener) er i Den katolske kirke en person som bistår presten under feiringen av liturgiske handlinger. De forbindes spesielt med messefeiringen, men kan også hjelpe til ved andre anledninger.
De fleste ministranter er under 18 år gamle, men det er ingen øvre aldersgrense og det er ikke uvanlig at godt voksne personer utfører denne tjenesten. Det er heller ingen absolutt nedre aldersgrense, men normalt mener man at barn bør ha mottatt sin første naddverd, noe som skjer først i syvårsalderen, før de begynner i tjenesten sin som ministrant. Dette for at de skal forstå alvoret i handlingene.
3.
Det Andre Vatikankonsil var et konsil for Den katolske kirke, som ble holdt i Vatikanet fra 1962 til 1965. Det ble innkalt av pave Johannes XXIII, med det formål å bringe Den katolske kirke i takt med samtiden. Den katolske kirke regner det som det 21. økumeniske konsil; andre kirker anerkjenner det ikke som autoritativt.
Konsilet vedtok en rekke viktige endringer blant annet i liturgien, som åpningen for nasjonale språk ved gudstjenester istedenfor kun latin som tidligere.
Konsilet vedtok likeverd mellom katolisismen og de andre kristne retninger og dannet grunnlaget for utviklingen av katolsk økumenikk (som i seg selv betydde benektelse av den Katolske Kirke forkynte den absolutte sannhet); har godtatt at også de ikke kristne religioner (buddhismen, islam, judaismen og til og med hedenske religioner) har elementer av helligdom og sannhet og fortjener respekt, deklarerte menneskets rett til religionsfrihet og med dette gjorde det umulig å utvikle misjonsarbeidet og kristen forkynnelse.
Mange konservative katolikker er kritiske til endringene som ble vedtatt, og under den dypt konservative Johannes Paul IIs pontifikat arbeidet mange for å reversere prosessen.
Katolikker som var uenige med Konsilets avgjørelser og de reformene som fulgte etter og som i mer eller mindre grad tok avstand fra den ”offisielle” Katolske kirke fikk navnet tradisjonalister eller integrister.
4.
Marcel-François Lefebvre C.S.Sp. (født 29. november 1905 i Tourcoing i Frankrike, død 25. mars 1991 i Martigny i Sveits) var en fransk katolsk erkebiskop og grunnlegger og leder for St. Pius X-broderskapet, som består av katolikker som holder fast ved den katolske kirkes tradisjoner fra før Annet Vatikankonsil, spesielt den tridentinske messe.
Ble født i dypt religiøs familie. Hans far, industriherre Rene Lefebvre døde i konsentrasjonsleir i 1944. Hans bror ble senere misjonær i Afrika og hans tre søstre ble nonner. Den grunnleggende utdannelsen fikk han i jesuittisk college St. Ceur, videre studerte han på Fransk teologiskole i Roma og i Pavens Gregoriansk universitet. Der fikk han Dr. Philos og Dr. Teol. gradene.
Han ble presteviet den 21. september 1929 som sekularprest for bispedømmet Lille, som han stammet fra, men avla 1931 løfter i helligåndskongregasjonen. Fra 1932 til 1945 var han misjonær i Gabon (i Ekvatorial Afrika). I 1947 ble han utnevnt til titulærbiskop og til apostolisk vikar av Dakar i Senegal og for hele fransktalende Afrika. Senere, i 1955, ble vikariatet elevert til erkebiskop, med msgr. Lefebvre som første erkebiskop. Takket være hans misjonsarbeid økte antallet afrikanske katolikker i Dakar til 2 millioner mennesker og antallet afrikanske prester med 1000 personer. I 1962 trådte han tilbake for å gi rom for en senegaleser på bispestolen, og ble da utnevnt til bispesetet Tulle i Frankrike - et embede han bare hadde i et halvt år, fordi han kort etter også ble valgt til generalsuperior av Helligåndkongregasjonen. Dette vervet hadde han til 1968.
Under Annet Vatikankonsil (1962-1965) tilhørte erkebiskop Lefebvre den mest konservative fløy som stilte seg kritisk til en rekke av konsilets beslutninger.
I 1970 grunnla Lefebvre det tradisjonalistiske St. Pius X-broderskapet. I 1988 Lefebvre følte seg gammel og døende han og hans medarbeider biskop Antonio Casto-Mayer valgte de å vie nye biskoper; begrunnelsen var at tradisjonell katolisisme ellers ville risikere å dø ut hvis tradisjonalistene ble stående uten biskoper som kunne ordinere nye prester. St. Pius X-broderskapet anerkjenner ikke ordinasjonene med den nye liturgien som ble vedtatt av Annet Vatikankonsil. Dette førte til at han etter få dager etter ble ekskommunisert av pave Johannes Paul II den 2. juli 1988. Den katolske kirke anser bispevielsene som gyldige, da de følger apostolisk suksesjon, men som kirkerettslig ulovlige og som en ulydighet i forhold til pavens primat. Selv har lefebvrister til nå å nektet å godkjenne lovligheten av ekskommuniseringen og fortsetter å regne seg selv som medlemmer av den Katolske Kirken.
5.
Novus Ordo – offisielt navn på den nye messen som ble innført av paven Paulus VI i 1969 i rammen av de reformene som ble påbegynt etter Annet Vatikankonsil. Sammen med katolikkene var det også protestanter og anglikanere tilstede som deltok i utarbeidelse av den nye messen. Som resultat ble det innført deler av protestantisk tro som benektelse av Kristus fysiske nærvær i eukaristiske brød og vin. Selve messen ble sterk omformet og forkortet – den skulle tjenes av presten som står med ansiktet vendt mot folket og ikke mot alteret (mange så i det en likhet med ”sort messe” til satanister). Pavene i Roma har forlatt den tridentinske (etter Konsilet i Trent) messe på latin til fordel for Novus Ordo-messen på folkespråkene. Ofte ble den nye messen akkompagnert med folkesanger eller dans og verdslig musikk (også rockemusikk) og i sin helhet ligner mest på protestantiske samlinger enn på en katolsk messe.
6.
… når Hellige Gaver var delt ut i hendene … - etter innføring av den nye messen i det moderne Katolske kirke det ble utbredt å dele ut Sacramenter i hendene til de menigheten i løpet av nattverden noe som står i mot den gamle kanon (der det er kun presten som kan berøre Sacramentene)
7.
Alba ( lat. alba – hvitt) – lang lin klesplagg med smale ermer som tas på under prestekjolen. I moderne kirke tas det kun på hvite mansjetter og krage i stedet for alba.
8.
Talaq – I mange land holder det at ektemann sier ”talaq” (”jeg skiller meg”) tre ganger til hustruen med vitner til stede. Skilsmissen er da et ugjenkallelig faktum
9.
Haram – forbud i islam
10.
Ossuarium fra nylatin (os, ossis – bein) og fransk ossuaire er et benhus eller knokkelhus/-rom, alternativt en beholder, der man på enkelte kirkeområder eller vigslede steder oppbevarer knokler fra avdøde etter at den opprinnelige graven er slettet.
Slike ossuarier finnes i flere land. Noen av dem er blitt turistmål. Dette gjelder ikke minst de steder som har behandlet skjelettrestene på spesielt vis, enten ved ryddig stabling, eller ved å bruke dem dekorativt.
11.
Awrah – deler av kroppen som det er ikke lov å vise: hos kvinner – legger over anklene og armer over håndflatene, hår osv.
12.
St. Pius X, født Giuseppe Melchiorre Sarto, (født 2. juni 1835, død 20. august 1914) var pave fra 1903 til sin død i 1914. Han var den første paven som ble kanonisert siden Pius V.
Han ble født i Riese i Veneto-provinsen. Foreldrene var Giovanni Battista Sarto, en postmann, og Margarita. Han ble presteviet i 1858, og som ung prest studerte han både Thomas Aquinas og kanonisk rett. I 1884 ble han biskop av Mantua, og i juni 1893 ble han utnevnt til kardinal. I 1896 ble han dessuten utnevnt til patriark av Venezia. Imidlertid oppstod det problemer med utnevnelsen, da italienske myndigheter hevdet å ha retten til å nominere kandidater, en praksis som hadde vært gjeldende da byen var del av Østerrike. Det italienske hoffets antiklerikale holdning og den skuffelse den romerske kurie følte over å ha blitt fratatt mesteparten av sitt territorium i 1870 kompliserte forholdet. Men til slutt gav den italienske staten opp, og kardinalen kunne tiltre sitt embede.
Etter pave Leo XIIIs død ble Sarto valgt til pave av konklavet den 4. august 1903 med antagelig 55 av 60 stemmer.
Ved dette konklavet ble det østerrikske veto brukt for siste gang, mot kardinal Mariano Rampollo (kardinalstatssekretær). Pius X avskaffet deretter denne vetoretten.
Pius ble kronet søndag 9. august 1903.
Hans pontifikat ble kjent for sin konservative agenda. Han fordømte det han kalte «modernister» og «relativister». Han fremprovoserte en krise for katolisismen i Frankrike da han fordømte den franske presidentens visitt til kong Viktor Emanuel av Italia, som pavestolen var fiendtlig innstilt til på grunn av begivenhetene i 1870. Resultatet ble et skille mellom kirke og stat i Frankrike og utvisning av franske jesuitter.
Han ble kanonisert av pave Pius XII i 1954.
|
