Foredrag om Norges forhold til EU

Innhold

Innledning Europa i dag EU - medlemsland Senere medlemmer EUs utvidelse østover Kort om utviklinga av EU Folkeavstemningene i Norge EFTA Administrasjonen av EU EU-samarbeidet - internt og eksternt EØS "Ja" eller "nei" til EU Hvorfor ble ikke Norge med? Arbeiderpartiets syn Ap og ja-sida i Norge baserer sitt syn på følgende Prosentvis fordeling av de politiske partiene på Stortinget Fakta om Europabevegelsen (EB) i Norge Fakta om Nei til EU Noen argumenter fra nei-sida Den siste utviklinga i EU Viktige nettsteder i det videre arbeidet med EU Takk til

Innledning
Dette foredraget skal handle om Norges forhold til EU, med spesiell vekt på hvorfor vi valgte å stå utenfor unionen.
     Denne visa illustrerer nok noe av grunnen til at nei-sida har vært så sterk i Norge. Det er nok ikke til å stikke under en stol at en del av velgerne ikke har så stor kunnskap om EU. Dette viser seg bl.a. i vet ikke-gruppa som enkelte ganger har vært oppe i 25 %. Dersom en ikke kjenner seg trygg på hva et medlemskap vil innebære, er det lett å trøste seg med at vi jo har det bra som vi har det, og at vi har klart oss uten medlemskap i 40 år. Karakteristisk for en skigard er tanken om å stenger farer ute. Ofte er det nok også slik at en skigard lukker noen inne. Man mister dermed kontakt med omverdenen og innflytelse i viktige spørsmål, dette har vært ja-sidas sterkeste argument for medlemskap.
 

Europa i dag
Dette kartet fremstiller situasjonen slik den er pr. dato i Europa. Vi har til sammen 15 vesteuropeiske stater som er medlemmer av EU. Tolv land i Øst- og Senral-Europa har søkt medlemskap. Legg merke til at Sveits ikke er medlem. EU har en samlet folkemengde på omlag 365 millioner. Her er en oversikt over medlemslandene med tiltredelsesår, samt søkerlandene med søkerår:
 

EU - medlemsland:
Opprinnelige medlemmer 1958

EUs utvidelsen østover:
Forhandlet siden 1998:

Kort om utviklinga av EU
Den europeiske union ble grunnlagt i 1958 som EEC (European Economic Community), etter 1967 ble betegnelsen EF (Europeiske fellesskap) vanlig. Da Maastricht-avtalen ble satt ut i livet 1. nov. 1993, var EU den korrekte betegnelsen. I 1998 startet medlemskapsforhandlinger med seks land i Øst- og Sentral-Europa, mens fem land ble satt på venteliste. Tyrkia søkte medlemskap i 1987, men truet senere med å trekke søknaden pga. manglende gjennomslag.
 

Folkeavstemningene i Norge
"Nei, beklager - alle kålhuene er forbeholdt neibevegelsen!" het det i 1972 . Diskusjonen gikk på om et medlemskap ville medføre at vi ikke lengre kunne være selvforsynt med matvarer.
"Hurra" roper eremitten i den norske jolla i 1994. Vi kan ellers legge merke til at EU-skipet ser ut til å skulle synke. Videre kan det virke som om Europa forurenser mer enn Norge. Det gikk altså over tjue år mellom disse to folkeavstemningene. Etter folkeavstemningen i -72, ble det inngått en handelsavtale mellom EF og Norge, som ble avløst av EØS-avtalen i 1994.
 

EFTA
Som en motpol til EU ble EFTA etablert i 1960. EFTA er en forkortelse for European Free Trade Association, altså Det europeiske frihandelsforbund. Forbundet gjaldt totalt ti land, men i dag er det bare fire land tilbake: Norge, Sveits, Island og Liechtenstein. Resten har blitt medlem av EU. Her er en oversikt over hvilke land som har deltatt i EFTA med tiltredelses- og fratredelsesår:

Administrasjonen av EU
Medlemslandene holder halvårlige toppmøter, som i praksis har utviklet seg til å bli EUs viktigste forum. Landene har formannsvervet et halvår hver. Sverige har formannsvervet fram til juni i år. Frankrike hadde formannsvervet fram til desember 2000. EU er en overnasjonal organisasjon. Dens hovedorganer er: Det europeiske råd, de lovgivende forsamlingene: Unionsrådet og EU-parlamentet, den utøvende makt: EU-kommisjonen, samt den dømmende makt, som fortsatt heter: EF-domstolen.
 

EU-samarbeidet - internt og eksternt
I 1968 var all tollavgift på den interne handel opphevet og en felles ytre tolltariff etablert, senere kom man frem til felles jordbrukspolitikk og arbeidsmarked. Det samarbeides ellers om miljøvern, sosial velferd, forskning og energipolitikk. Gjennom Lomé-overenskomsten, i kraft fra 1976, er en lang rekke utviklingsland sikret tollfri adgang, økt utviklingshjelp og rimelige kreditter. I 1984 ble all toll på industriprodukter i handelen mellom EU og EFTA opphevet. Det indre markedet, som ble etablert i 1993, skal videreutvikle samarbeidet henimot økonomisk og politisk integrasjon, bl.a. ved å fjerne grensekontroller og standardisere lovverk, samt ytterligere deregulere arbeidsmarkedet.
    I 1991 vedtok EU den omstridte Maastricht-avtalen, som gikk inn for en sterkere politisk og økonomisk integrering. Avtalen møtte motstand i deler av EU, særlig i Danmark, Storbritannia og Frankrike, og var en av hovedårsakene til at Norge sa nei ved folkeavstemningen i -94. Maastricht-avtalen ble utvidet ved Amsterdam-avtalen (i kraft fra 1999), som tok ytterligere skritt mot en politisk union og felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, samt overførte mer makt til Europaparlamentet. Den felles valutaen, euro, ble innført 1999.
 

EØS
EØS er en forkortelse for: Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, en avtale inngått mellom EFTA og EU. Avtalen ble satt ut i livet i 1994. Den omfatter 18 land, alle EU- og EFTA-landene bortsett fra Sveits. EØS innebærer fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer mellom landene, de så kalte fire friheter. Gjennom EØS-avtalen får dermed EFTA-landene full adgang til EUs indre marked. Samarbeidet omfatter også miljø, forskning, utdanning, kultur og sosiale spørsmål. Den dramatiske utviklingen i Europa medførte at forutsetningene for EØS ble endret underveis. Fra 1995 er Norge, Island og Liechtenstein de eneste gjenværende EFTA-landene i EØS. Til gjengjeld er flere tidligere øst-stater interesserte i å bli med i EFTA, for senere å tre inn i EU.
 

"Ja" eller "nei" til EU
Dette er ei grafisk framstilling av utviklinga på nei- og ja-sida i Norge de siste 40 årene. Vi legger merke til at nei-sida hele tiden har stått sterkt. Vi ser at nei-sida telte 53,5 % i -72, og 52,2 % i -94. Ei fersk meningsmåling foretatt 19. til 21. mars i år viser at Ja-sida i har stupt 20% i løpet av det siste året. Kugalskap, Munn- og klovsyke, samt smittefare må ta en del av skylden for dette. Men viktigst er det at politikerne på ja-sida ligger så lavt i terrenget. Jeg skal nå forsøke å forklare den politiske bakgrunnen for den sterke nei-sida.
 

Hvorfor ble ikke Norge med?

Norge ble sent en selvstendig nasjon i forhold til mange andre land det er naturlig å sammenligne seg med i Vest-Europa. Vi fikk vår grunnlov i 1814, før det var vi under Danmark i fire hundre år, etterpå var vi i union med Sverige fram til 1905.
	Hitler-Tyskland og okkupasjonen av Norge skapte sterke følelser og åpne sår i det norske samfunnet. Tyskland-frykten var sterk blant mange nordmenn. Krigen forsterket det nasjonalromantiske og følelsen for at vi måtte bevare vår nasjonale selvstendighet. Dette er en annen konklusjon enn det enkelte stater på kontinentet kom fram til. Med utgangspunkt i krigen var det en veldig sterk orientering mot Storbritannia og USA. Fascinasjonen av USA gikk på mer enn sikkerhetspolitikk og Nato-medlemskap. Det er det moderne USA som tiltrekker oss.
Sammen med Danmark, Storbritannia og Irland søkte Norge medlemskap allerede i 1961. Dette første forsøket på å bli EF-medlem ble brått stoppet av Frankrikes president, general De Gaulle i 1963. Han la ned veto mot britisk medlemskap i EF, og dermed ble det heller ingen videre forhandlinger med de tre øvrige søkerlandene.

I 1962 uttalte helsedirektør Karl Evang at situasjonen nå var farligere enn i 1940; "fordi medlemskap betyr evig okkupasjon". Ti år senere gjentar han at det vi nå står overfor i stor utstrekning baserer seg på den tyske drøm om "Lebensraum".

Senterpartihøvdingen Per Borten var ikke fremmed for norsk EF-tilknytning tidlig på 60-tallet, men ble langt mer skeptisk i årene som kom. Det var EF-saken som ledet til hans avgang som statsminister i 1971. Arbeiderpartiets Trygve Brattli tok over og ledet Norge gjennom forhandlingene med EF. Han måtte tåle et sviende nederlag i folkeavstemningen i 1972. På dette bildet ser vi statsminister Brattli undertegne EF-pakten i -72. Til venstre for Brattli sitter utenriksminister Cappelen, til høyre ambassadør Sommerfeldt.
	Mens EU-saken var helt borte fra den politiske dagsorden på 80-tallet fikk Høyre regjeringsansvar. Kåre Willock dannet ei ren Høyre-regjering i 1981. I hele etterkrigstiden har Høyre vært den sterkeste forsvarer av NATO- og EU-medlemskap.
En langvarig prosess begynner på 80-tallet der det radikale miljøet i Arbeiderpartiet (Ap) skifter syn og blir mer EU-vennlige. Jagland-generasjone, den gangen aktive AUFere (medlemmer av Arbeidernes Ungdoms-fylking - Aps ungdomsorganisasjon) mot EF, blir etterhvert sterke EU-tilhengere.
	Ved inngangen til 90-tallet blir EF- og EFTA-landene enige om å innlede forhandlingene om en EØS-avtale. Norge får ikke sluttført forhandlingene før Sverige søker EU-medlemskap. For statsminister Gro Harlem Brundtland kom spørsmålet om norsk EU-medlemskap dermed tidligere enn ventet. På 90-tallet var Tysklandsfrykten langt svakere. Det var ikke bare avstand i tid som gir grunnlaget for dette, også det faktum at vi fikk en "nordmann", Willy Brandt, som utenriksminister og senere forbundskansler i Tyskland, hjelper jo på. Tysklandsfrykten hadde likevel en viktig plass i den mer folkelige nei-retorikken.
Landbruket og grasrot-engasjementet samlet nei-sida i -94. Inntrykket av at det var grasrota som var i mot EU fikk feste seg til tross for at også nei-sida hadde forankring i tunge elitemiljøer med basis i universitetsverdenen.

Arbeiderpartiets syn
Det er Ap som i dag sitter med regjeringsansvaret i Norge. Ap er ei mindretallsregjering og er derfor avhengig av støtte i et samlet Storting fra sak til sak. Jens Stoltenberg legger vekt på følgende i sin nyttårstale. "Europas framtid er Norges framtid. Europas usikkerhet er vår usikkerhet. Europas fred er vår fred." Dette viser tydelig regjeringas og Aps linje:
 

Ap og ja-sida i Norge baserer sitt syn på følgende:

• Vi må sikre oss innflytelse over saker som angår oss
• Vi står overfor felles utfordringer som krever felles løsninger. Ingen land kan stå alene. Samarbeid er påkrevet for å sikre vår levestandard og de verdier vi ønsker å slå ring om.
• EU er svært forskjellig fra det EU et flertall av norske velgere sa nei til i 1994.
• Utvidelsen østover og den økonomiske monetære union ØMU skaper store utfordringer for vår eksportindustri.
• EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk styrker sikkerheten og reduserer faren for væpnet konflikt og humanitære katastrofer.
• Samarbeidet innen politi- og justissektoren gjør oss bedre i stand til å bekjempe organisert kriminalitet i hele Europa.
• Den senere utvikling i EU - etter Maastricht- og Amsterdamtraktaten - har i stor grad vridd fokuset vekk fra regelstyring og over mot mer prosessorientert samarbeid, jf. felles politikk på områder som IT, sysselsetting og ØMU. Disse områdene faller utenfor EØS-avtalen.
• Et stadig tettere samarbeid mellom Russland og EU skaper også effekt for vårt eget lands satsning på dette området, som Barents- og Østersjøsamarbeidet. Vi kan imidlertid ønske oss en sterkere bevissthet fra EUs side på de store utfordringene vi står overfor i vårt forhold til Russland, f.eks. på miljøsiden, fiskeri- og ressursforvaltninga, samt atomsikkerhet.

Fakta om Nei til EU - www.neitileu.no
Nei til EU ble etablert i 1990. Formålet er å arbeide mot norsk EU-medlemskap. Nei til EU har lokallag i de fleste kommunene. Leder av organisasjonen er Sigbjørn Gjeldsvik. Nei til EU har 25.000 betalende medlemmer, og utgir Nei til EUs skriftserie.
 

Noen argumenter fra nei-sida
1. Ja til folkestyre
Kampen mot EU er en kamp for folkestyre. Vi vil styre vår egen hverdag og forme vår egen framtid. Hvis vi går med i EU aksepterer vi at EUs lover går foran Grunnloven og alle andre norske lover. EU beveger seg mot å bli en føderasjon, en superstat. Det lages felles regler på flere og flere områder, uavhengig av de store forskjellene i kultur, språk, klima, næringsgrunnlag og politisk tradisjon. Medlemslandene blir i stadig sterkere grad underlagt de overnasjonale unionsorganene. Slik flyttes makten lenger bort fra de som beslutningene angår, bort fra folk flest.
 

2. EU får råderett over fiskeressursene
Medlemskap i EU fører til at Norge ikke selv kan avgjøre hvordan fiskeressursene skal forvaltes. EU skal fastsette kvotene. Fra 1994 til 1999 økte Norges fiskerieksport fra 21,5 til over 30 mrd. kr. Norge er blitt verdens største eksportør av sjømat. Ja-sidas dystre spådom fra 1994 har ikke slått til. Hovedutfordringa internasjonalt er ikke mangel på markeder, men mangel på fisk. I følge FNs matvareorganisasjon (FAO) er ni av verdens 16 havområder overfisket. En tredjedel av verdens to hundre viktigste fiskesorter er truet. Den som har fisk å selge i framtida vil med stor sannsynlighet få solgt den. Utfordringa blir å sikre en bærekraftig forvaltning.
 

3. Salget av gass
Gjennomføringen av gassmarkedsdirektivet medfører at Norge ikke lengre kan selge gass til EU på langsiktige kontrakter med faste priser. Det skal opprettes fri konkurranse mellom gassleverandørene til det indre markedet, hvilket medfører at gasskjøperne vil kjøpe gassen der de får den billigst. Det norske gassforhandlingsutvalget kan ikke lengre stå for eksporten av norsk gass. Norge står i dag for ti prosent av EUs samlede gassimport. Bare ett øre tapt på gassprisen betyr 500 mill kr. i året. De meste optimistiske kjøperne snakker om at prisen kan falle med hele 10 øre. Russland står for 25 % av EUs gassimport. De er ikke medlem av det indre marked og kan derfor tvinge EU til å godta høyere priser.
 

4. Har vi råd til å miste matjorda?
EUs landbrukspolitikk tar ikke hensyn til at naturgrunnlaget for landbruket varierer sterkt mellom EU-landene. EU legger opp til et intensivt og industrialisert landbruk som svekker naturgrunnlaget, øker forurensningen, svekker dyrehelsen og øker smittepresset. Medlemskap i EU vil føre til sterk nedtrapping av landbruket i Norge. Samtidig får vi mindre kontroll over matvareproduksjonen.
 

5. Svekket dyrehelse
Husdyrene i Norge har hatt en svært god helsetilstand. Et husdyrbruk med små, spredte enheter og uten intensiv produksjon gir mindre stress, sykdom og mistrivsel for dyra. Det gir samtidig et produksjonstilbud hvor det er mulig å kontrollere smittsomme sykdommer. I EU oppheves grensevernet, og dermed gir vi fra oss de viktigste redskapene for å bekjempe smittsomme husdyrsykdommer.
 

6. Arbeidsledighet
Arbeidsledighet i EU har holdt seg mellom åtte og elleve prosent i snart tjue år. I Frankrike gikk hver fjerde ungdom under 24 uten arbeid i 1998, i Spania og Italia hver tredje. En vedvarende arbeidsledighet på et så høyt nivå skremmer de norske velgerne.
 

7. Ingen miljøgaranti i EU
EU har ingen miljøgaranti. I EU prioriteres hensynet til økonomisk vekst, ikke hensynet til ei bærekraftig utvikling. Norge må ha handlefrihet til å være en pådriver i arbeidet med å bedre miljøet. Det får vi ikke som EU-medlem. Som EU-medlem må vi samordne vår politikk med EUs felles holdninger. De mest åpenbare fremskritt innen miljøsektoren gjøres i internasjonale fora som Wien- og FN-konvensjonen. Her må Norge ha stemmerett.
 

8. Ja til solidaritet
Med et medlemskap i EU mister Norge den stemmen vi har i verdenssamfunnet. EU forlanger én stemme utad. 9. Si opp EØS-avtalen
Nei til EU mener at EØS-avtalen bør sies opp. Det er en uholdbar avtale for Norge. Avtalen kan sies opp på ett år.

 

Den siste utviklinga i EU
1. Nice-traktaten
Nice-traktaten kom på plass natt til mandag 11. desember etter det lengste toppmøtet i EUs historie. Toppmøte var opprinnelig planlagt til å vare i to dager, men først den femte dagen kom man til enighet. I et EU med 27 medlemsland vil kvalifisert flertall kreve 258 av 345 stemmer i ministerrådet, dvs. 74 %. Samtidig må minst 2/3 av medlemslandene stå bak vedtaket. I tillegg kan det kreves at gruppa av land som utgjør flertallet representerer minst 62 % av EUs totale befolkning. Det kreves 91 stemmer for å blokkere et vedtak. Det betyr at tre store og ett lite land kan stanse ethvert forslag.
     Tyskland er svært misfornøyd med Nice-traktaten. De har 20 millioner flere innbyggere enn Frankrike, men får likevel ikke flere representanter i ministerrådet. I EU-kommisjonen må alle de fem største landene i EU gi fra seg én kommisær, slik at sammensetninga etter utvidelsen blir én kommisær fra hvert land. Konklusjonene er likevel at de minste landene mister makt. Norge vil ved et evt. medlemskap få 7 av 352 stemmer i ministerrådet, dvs. nesten 2 %. Vi vil sannsynligvis ikke få en representant i EU-kommisjonen, da det her skal settes et tak på 27 medlemmer. En forestiller seg altså at en del av de små landene skal ha en representant som ivaretar flere små lands interesser.
 

2. Norges importforbud overfor EU
I forbindelse med de nye oppdagelsene av Munn- og klovsyken i Europa har Norge innført importforbud av kjøtt og melkeprodukter fra alle land i EU. Unionen har liten forståelse for dette. Norge har også innført importforbud for pasteuriserte melkeprodukter, dvs. produkter av melk som er varmet opp til omlag 70 grader. Norge har i følge sikkerhetsklausulen i veterinæravtalen anledning til å stanse importen dersom de anser liv å helse for å være i fare. Det spekuleres nå på om EU vil foreta mottiltak. De har anledning til å stoppe vår fiskeeksport dersom de mener importforbud ikke er faglig begrunnet. Slike sanksjoner har tidligere aldri vært brukt av EU.

 

3. Det svenske formannskapet
Sverige hadde For-toppmøte i Stockholm for to uker siden. I løpet av dette halvåret arrangeres det omlag 1700 små og store EU-møter i Sverige. Svenskene legger vekt på de tre e-ene: enlargement, environment and employment, dvs. utvidelse, miljø og sysselsetting i sin formannskapsperiode. Aftenposten hevder at muligheten for ei ny krise under toppmøtet i Gøteborg absolutt er til stede. Den svenske statsminister Göran Persson håper at formannskapet skal bidra til at svenskene blir mer lidenskapelig i sitt forhold til EU. Norsk Nei til EU har hevda at svenskene var tilhengere av unionen i fem dager; to dager før folkeavstemninga og tre dager etter.
     I tillegg skal Sverige skape større interesse for nordområdene og fornye EUs interesse for forholdet til Russland. Putin deltok på For-toppmøtet i Stockholm sammen med EUs stats- og regjeringssjefer. Et EU-Russland-møte skal finne sted i Moskva nå i mai. EUs utvidelse er oppgave nummer en. Sverige vil gjenskape samarbeidet over Østersjøen, som Person formulerer det. Han ser dette som Europas viktigste vekstregion de neste 20 årene.
 

Viktige nettsteder i det videre arbeidet med EU

Takk til:
Da vil jeg til slutte takke våre studenter: Mikhail Kubka, Jelena-Sukhino Fomenko, Anna Turuntajeva og Aljona Jutsjenkova for tolkinga, Den tyske stiftelsen Robert Bosch Foundation for finansiering og daglig leder Kathleen Kindermann for idé og organisering, og sist men ikke minst Almuth Muelenberg og Det tyske senteret her på MGLU for vertskapet.
 
 

Takk for tålmodigheta!