"Til Sibir" er et jenteportrett, et tidsfragment, en kjærlighetshistorie, og byr på noen av de fineste språklige passasjer og bilder jeg har lest på lenge. Petterson tegner et bilde av den kvinnelige jeg-personen - født i 1926 i en liten by på Nord-Jylland - ved å skildre ulike stadier av hennes tidlige liv: Fra hun er sju år til hun er treogtjue. Romanen følger stort sett en kronologisk tidslinje, men det hender at linjen brytes. Fortelleren er en eldre kvinne som ser seg tilbake, som minnes de avgjørende åra i sitt liv, som ser sammenhenger, som kan reflektere over hendelser som kom til å prege henne.

At det dreier seg om minner, og ikke umiddelbare opplevelser, gir romanen et skjær av tilbakeholdenhet og vemod. I ungdomsåra kan alle livets øyeblikk synes like viktige og sterke, men etter som tida går er det bare noen få øyeblikk som står igjen med samme intensitet. For den navnløse jeg-fortelleren er det først og fremst kjærligheten til broren Jesper, øyeblikkene sammen med ham, som betyr noe.

Hengiven

Petterson har valgt å skildre en kvinne som er sterk, trist, impulsiv og stolt. Hun hengir seg sjelden, og mennene hun møter i sitt voksenliv, forakter hun nærmest. I kontrast til disse ansiktsløse og tilfeldige møtene framstår broren som fullkommen, som fortellerens andre halvdel. I beskrivelsene av ham forandrer språket seg, det er ikke lenger knapt eller nøkternt, men hengivent, ømt, lengtende og nært: "Jeg husker Jespers arm rundt skulderen, husker den fortsatt i dag om jeg bare lukker øynene enda jeg har fylt seksti år, og han har vært død i mer enn halve mitt liv."

Per Petterson har, i et intervju, fortalt at han ikke skriver psykologiske bøker. Det er ikke det enkelte individ som opptar ham, men hva som skjer i møte mellom mennesker. Den kvinnelige hovedpersonen er ingen ting uten broren, og kanskje nettopp derfor lar Petterson henne forbli navnløs. Hennes eksistens er betinget av hans nærvær et eller annet sted i verden. Når han dør, er det heller ikke mer igjen av henne. Det er ikke mer å fortelle. Da kan hun bare hvile i minnene: "Jeg er treogtyve år, livet er slutt. Nå er det bare resten igjen."

Gravid
Men hvorfor akkurat ham? Hvorfor akkurat broren? Kanskje fordi han er hennes motsetning i ett og alt, fordi han er varm og hun er kald, han lengter etter å fly til Marocco, hun til Sibir. Kanskje fordi det er noe i ham hun aldri griper, og kan gjøre til sitt. Kanskje fordi hun gang på gang må redde ham fra døden, eller fordi hun alltid er i ferd med å miste ham? I et siste kjærlighetens forsøk på å holde broren i livet sitt finner hun en mann som minner om ham, blir gravid og reiser tilbake til barndomshjemmet. Men da er han borte for godt.
Pettersons kvinneskikkelse er sterk som et jern, utypisk feminin, og med en integritet som forbløffer. Hun er sårbar og sensuell, slike hester er sårbare og sensuelle. Hesten - dette arketypiske litterære symbol som varsler om kjærlighet, flukt og tragedie - går igjen i kvinnens virkelighet og drømmeverden. Bestefarens hest, Lucifer, blir nærmest en mytologisk skapning med samme rebelske egenskaper som navnet tilsier.
Begrepet "rebell" er viktig i en verden som er så fastlåst som den Petterson beskriver. Jeg-personen og hennes familie tilhører arbeiderklassen i Danmark, drømmen om et annet og vakrere sted blir viktig. Morens blinde religiøsitet stenger for enhver form for naturlig menneskelig kontakt. I tillegg kommer krigen: Danskene blir bedt om å tilpasse seg, og fortrenge følelsen av frihetsrøveri.

Øyeblikk

I et slikt miljø vokser jeg-personen opp, og det er lite rom for utskeielser og drømmer. Da finnes bare øyeblikkene. Og er det noe Per Petterson kan, så er det å kaste lys over slike avgjørende øyeblikk. De som følger et menneske gjennom hele livet. Ikke fordi de er dramatiske eller oppsiktsvekkende, men fordi de forteller noe om hvem et menneske er, akkurat nå, og for alltid:

"Jeg danser en dans så stille at bare jeg kan forstå den for å huske den kroppen jeg har nettopp nå. Jeg er sytten år, og jeg danser så langsomt at ikke noe går tapt av det som er meg i dag."