JAKTEN PA ODIN. PA SPORET AV VAR FORTID
 Thor Heyerdahl og Per Lilliestrom.
Jakten pa Odin. Pa sporet av var fortid.
Oslo: J.M. Stenersens forlag, 2001. 320 s.
Av Even Hovdhaugen, Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg og Gro Steinsland
(Publisert i Maal og minne 1, 2002 Anmeldelse av Jakten på Odin - På sporet av vår fortid. Av Even Hovdhaugen, Christian Keller, Else Mundal, Anne Stalsberg og Gro Steinsland)
En engelsk versjon av denne anmeldelsen er lagt ut pa nettsidene til Maal og Minne: www.samlaget.no/maalogminne (Maal og Minne 1 (2002): S. 98–109)
Jakten pa Odin er en oppfolging av Ingen grenser (1999). I lange partier har de to bokene
mer eller mindre sammenfallende tekst. Overlappingen er sa stor at man trygt kan si at forfatterne tygger drov i den siste boken. Jakten pa Odin er – i likhet med Ingen grenser –
ikke en bok som normalt burde meldes i et vitenskapelig tidsskrift. Nar dette likevel blir
gjort, er det fordi Heyerdahl (heretter H) presenterer seg selv som vitenskapsmann. Pa s.
244 sier han: “Du Per, du vet at jeg er vitenskapsmann, og har levd og virket blant vitenskapsmenn i hele mitt liv.” Forlaget er ikke snauere. Pa bokomslaget er H presentert som
“en av vare mest markante oppdagere og vitenskapsmenn.” Til tross for at boken ikke er
skrevet pa en mate som pa noe felt tilfredsstiller vitenskapelige krav, er det tydelig forfatterene mener at de “teoriene” de kaster frem, skal tas seriost.
Forfatternes tese gar ut pa at Odin, som ble dyrket som en gud i Norden i vikingtiden,
opprinneleg var en jordisk historisk konge som levde i Azov ved Svartehavet omkring var
tidsregnings begynnelse. I aret 63 f. Kr. skal han ha utvandret sammen med et stort folge
fra Svartehavsomradet til Norden. Her slo han seg forst ned pa Fyn i nav.rende Danmark,
deretter opprettet han et maktsete i Sigtuna, nav.rende Sverige. Fordi disse innvandrerne
fra ost var mektige og framgangsrike, begynte de uvitende folkene i Norden a dyrke dem
som guder. Forfatterne betrakter dermed Odin bade som religionsstifter og som .ttefar til
de nordiske folkene.
Forfatterne bygger denne tesen pa Snorre Sturlasons fabel i Ynglingasaga i Heimskringla
om .senes opphav i Asia og Odins utvandring og etablering i den nordlige del av
verden. Ynglingasagaens fabel leses bokstavelig. Pa samme mate som Snorre i middelalderen,
etter tidens praksis, presenterte sine teser om de hedenske gudenes opphav pa
uholdbare folkeetymologier og trakk konklusjoner om historiske sammenhenger utfra tilfeldig
lydlikhet mellom ord i vidt forskjellige sprak, bygger forfatterne av Jakten pa Odin
sin tese pa de samme og liknende fantasifulle etymologier: .ser har sammenheng med
Asia, guden Tyrs navn er opphav til Tyrkia, Odin spores i det kaukasiske folkenavnet udi,
russisk udin, som H og Lilliestrom, heretter L, har oppfattet som Odin. Ytterlige bevis pa
sin tese finner forfatterne i arkeologisk materiale som pa Hs initiativ ble gravet fram fra
jorden i Azov i 2001. Disse “gjenstandsbevisene” er presentert i bokens bildesekvenser.
Jakten pa Odin er bygget opp som en samtale mellom de to forfatterne, H og L (Thor
og Per), der de to herrene smigrer hverandre etter beste evne. Gjennomgaende er det Per
som er tildelt rollen som den uvitende utsporreren, og Thor er den som skal gi forklaringer
og kloke svar. Det er neppe tilsiktet, men opplegget kan minne om komposisjonen i
mange l.reboker fra middelalderen som gjerne var bygget opp som en samtale mellom
disippel og l.remester. Men samtalen mellom Thor og Per far mer karakter av en ufrivillig
parodi pa denne genren siden “l.remesteren” ofte avslorer like stor uvitenhet som
disippelen.
Valget av samtaleform i en bok som skal argumentere for et syn forfatterne onsker skal
oppfattes som en vitenskapelig teori, er merkelig, for selve formen stiller seg i veien for en
vitenskapelig behandling av stoffet med en kritisk holdning til kildene og diskusjon av
sekund.rlitteratur. En kan fa en mistanke om at formen likevel er bevisst valgt for a frita
forfatterne fra det grundige og tidkrevende arbeidet seriose forskere har med a gjore seg
kjent med kilder og faglitteratur. Jakten pa Odin, som dens forloper Uten grenser, preges
av et mangelfullt og tilfeldig kildeutvalg, frav.r av teoretisk refleksjon og en fatal mangel
pa kjennskap til flere hundre ars forskning. Dette gjelder bade Snorre-forskningen og
forskningen innenfor religionshistorie, arkeologi, filologi og lingvistikk. Dette gjenspeiles
ogsa i bokens litteraturliste, som avslorer at til og med Snorres verk Edda bare er
lest i en norsk oversettelse som ikke inneholder hele verket. Den litteratur som er brukt og
vist til, er gjerne litteratur som er lite akseptert i det vitenskapelige miljo, som f. eks.
Omeljan Pritsaks bok The Origin of Rus’. Jakten pa Odin mangler noyaktige kildehenvisninger, og brokker av kunnskap som kan v.re plukket opp her og der, er ofte misforstatt og ute av kontekst. Manglende noyaktighet i kildehenvisninger og sitat gjor det vanskelig a ga forfatterne etter i sommene. Men boken er heller ikke – selv om den pretenderer a presentere forskning – skrevet for et publikum som stiller kritiske sporsmal.
Til tross for at H og L ikke kjenner forskningshistorien, stror de likevel generost rundt
seg med forslag til passende forskningsoppgaver for forskerne. Flere steder kommer samtalen
inn pa Troja, og Thor sier: “Hvordan Snorre kunne vite om Troja, som bare eksisterte
i oldtidens mytologi inntil Schliemann fant ruinene pa 1870-tallet, er et mysterium som
filologer og religionshistorikere burde prove a lose” (s. 257). Men na finnes det neppe
noen filolog eller religionshistoriker som ligger sa langt bak forskningsfronten at han eller
hun ville synes dette var en utfordrende oppgave. Det knytter seg nemlig ikke noe mysterium
til hvordan Snorre kunne vite om Troja. Forholdet var tvert imot at ethvert barn i
middelalderen hadde hort om Troja. Historien om heltene fra Troja fantes i skriftlige
beretninger pa latin like fra oldtiden, og stadig nye versjoner av historien kom til, etter
hvert ogsa pa ulike folkesprak. Pa Island vet vi at en versjon av fortellingen om heltene fra
Troja (De exidio Troiae historia av Dares Phrygius) var kjent alt pa 1100-tallet. Denne
teksten var nemlig en av kildene for den ukjente forfatteren av Veraldar saga, som ble
komponert pa Island, trolig i siste halvdel av 1100-tallet. Hele verket, som pa norront fikk
tittelen Trojumanna saga, ble ogsa oversatt til norront, sannsynligvis pa Island. Mange
daterer denne oversettelsen til ca. 1200. Andre daterer den til etter Snorres tid. Men verket
var i alle fall kjent i latinsk form. Historien om heltene fra Troja var ogsa kjent fra Historia
Regum Britanniae av Geoffrey av Monmouth, ogsa dette verket ble oversatt til norront,
etter de flestes mening pa Island tidlig pa 1200-tallet. A sporre hvordan Snorre kunne
vite om Troja, avslorer en helt utrolig mangel pa kunnskap om middelalderens litter.re
liv. At ingen i middelalderen – heller ikke Snorre – visste noyaktig hvor Troja la, gjorde
ikke heltene fra Troja mindre popul.re eller beromte. Snorre identifiserer Troja med
Tyrkland (Tyrkia), som ma sies a v.re en lite presis stedsangivelse. Men et sted kan
selvsagt v.re “kjent” og beromte selv om ingen vet hvor det ligger. I norsk historie er det
fa steder som er mer beromte enn Svolder, men ingen kan peke pa plassen.
H og L har et underlig forhold til forskningsmiljoet og til forskere. H vil gjerne se pa
seg selv som forsker, men samtidig oser boken av forakt for forskere og det vitenskapelige
forskningsmiljoet. Unntaket er de forskerne H og L mener de kan bruke til stotte for seg.
De blir framhevet som store eksperter. Ellers tegner de et bilde av dagens forskere som
troende som forsvarer sine dogmer (s. 13). Spesielt nar det gjelder synet pa Snorre, gir de
den framstillingen at forskerne n.rmest bare har forakt for ham, de blir omtalt som “Snorres
motstandere” som skal ha hetset og mistrodd Snorre, bannlyst og halshogd ham,
beskyldt ham for fantasi, fusk, oppspinn, uhederlighet og historieforfalskning: “Altfor
mange har kommet med direkte beskyldninger om Snorres uhederlighet”, sier Thor
indignert (s. 122). Utsagn av denne typen finnes det minst et 50-tall av. Men denne henvisningen til forskere er anonym, og H og L belegger ikke sine pastander om forskernes
oppfatninger med sitat eller kildehenvisninger. De later som de gjengir og vurderer
forskernes argumenter, men i virkeligheten er “motpartens” meninger konstruert av dem
selv for at de skal fa en overkommelig motstander a opponere mot. Denne argumentasjonsteknikken er ikke helt ukjent, den kalles a sitte pa begge sider av bordet. Men i
serios forskning regnes dette for faglig uetisk.
I Hs og Ls bilde av verden har de selv og Snorre felles motstandere i forskerne, og de
kommer som tapre riddere for a redde Snorre: “…jeg har aldri v.rt redd for a utfordre den
minoriteten av vitenskapsmenn som aldri yter noe selv. De som i dekning av en villedende
professortittel, eller krav pa ekspertise, bare lever trygt av a forsvare dogmene…”, sier H (s. 244).
Men na sitter ikke H og L akkurat i posisjon til a vurdere hvem som har fortjent sine
professortitler eller ikke. Slike titler blir gitt etter bedommelse av vitenskapelige arbeider
av kompetente komiteer. I alle fall har de som har fatt disse titlene, ikke tildelt seg slike
titler selv. Pa bakgrunn av den forakt forfatterne legger for dagen for det akademiske
forskningsmiljo, virker det pafallende at H til stadighet ordlegger seg slik at leserne skal
tro han ikke bare har .resdoktorgrad, men har fullfort en akademisk utdannelse og disputert
for graden doctor philos. I et tidligere verk, Fatuhiva. Tilbake til naturen (1974)
forteller H om sine planer for studiene ved Universitetet i Oslo. Der sier han bl. a. : “Jeg
skulle etter eget valg studere zoologi og geografi … valget av zoologi som hovedfag var
en fortsettelse av barndommens begeistring for naturen” (s. 15). I Jakten pa Odin er
planene blitt realisert, her sier Heyerdahl: “Selv var jeg utdannet realist med zoologi og
arvelighetsl.re som hovedfag, geografi som bifag” (s. 15). I I Adams fotspor. En
erindringsreise (1998) nevner han sine l.rere Broch og Bonnevie, og sier: “Broch stottet
Bonnevies plan om at jeg kunne ta doktorgraden pa et studium av artenes opprinnelse pa
Marquesasoyene” (s. 78). I Hvem er hvem er H ogsa oppfort med tittelen dr.philos. Omtalene
i dette verket er bl. a. forfattet pa grunnlag av et skjema der den omtalte selv forer opp
opplysninger om utdannelse, yrkeskarriere o.l. Men i folge eksamensprotokollen ved Universitetet i Oslo synes H verken a ha bifag eller hovedfag. Hvor, nar og pa hvilket verk han tok doktorgraden, ma ogsa v.re en meget godt bevart hemmelighet.
De mange karakteristikkene av Snorre-forskere som man finner spredt i hele boken,
avslorer med all tydelighet at H og L i realiteten er totalt ukjente med denne meget omfattende
forskningen. Forskningslitteratur innenfor Snorre-forskningen er ogsa helt
frav.rende i bibliografien. Fordi forfatterne verken kjenner middelalderens l.rde miljoer
og deres arbeidsmater eller de siste arhundrenes forskning pa Snorre, presenterer de sine
“oppdagelser” som erobring av hvite flekker pa det vitenskapelige kartet. At Snorres
verker i hoy grad har opptatt den internasjonale forskningsverden de siste arhundrene og
v.rt s.rlig intens i de siste mannsaldrene, er de enten lykkelig uvitende om eller har valgt
a ignorere. De gar tilbake til Snorres tekst uten noe forsok pa a forsta og tolke Snorre i hans
historiske kontekst, og fester lit til at Odin var en verdslig konge som innvandret til Nor-
den fra landet ost for Tanakvisl (Don). I dette folger H og L “de l.rde” pa 1600-tallet og
tidlig pa 1700-tallet. Olof Rudbeck (1630–1702) framstar som en av de to herrenes
n.rmeste andsfrende. Den l.rde litteraturen fra tiden for opplysningstiden kan v.re
underholdende nok og har absolutt sin sjarm, men det er ikke fullt sa sjarmerende nar et
verk som andshistorisk tilhorer denne perioden, blir lansert 300 ar etter sin tid.
Na har H i diskusjoner ved ulike anledninger gitt en slags begrunnelse for at de ikke
bruker tid pa a skaffe seg kunnskaper om de emner de skriver om. De har nemlig den oppfatning
at forskerne sitter i elfenbenstarn, eventuelt i sma isolerte hull, og betrakter sine
egne snevre felt uten sjanse til a fa overblikk og a se de store linjene. H og L, som ikke
hefter seg bort med detaljkunnskaper, har derimot det store overblikket. At uvitenhet pa et
hoyere niva gir overblikk, hores unektelig noe merkelig ut, men i all sin merkelighet er her
en viss absurd logikk. Kunnskaper gir nemlig motforestillinger under en forskningsprosess.
Jo flere motforestillinger som uteblir, jo storre blir folelsen av overblikk. Men
sporsmalet er om overblikket er reelt.
H og L leser Snorre like bokstavelig som enkelte har lest Bibelen. Da blir det et problem
at Odin utvandrer fra Asgard i Ynglingasaga, men fra Troja i Snorres Edda. H fore-
tar noen merkelige krumspring for a bortforklare denne motsetningen mellom Snorres
tekster. Han pastar at i Heimskringla, som er et historisk verk, er Odin framstilt som et
menneske, og Tor er ikke nevnt, verken som gud eller konge (s. 257). Derimot mener H at
Edda, som er et verk om diktekunst og nordisk mytologi, forteller om Tor, han horer i motsetning
til Odin til i mytenes verden (s. 257). Han insisterer pa at “Snorre prover pa alle
mater a skille Odin ut fra de andre gudene” (s. 39), og pa s. 258 har han i alle fall fatt Per
til a forsta at Snorre “skilte Tor og Odin fra hverandre i to helt forskjellige boker”. Som
kommentar til at de tidligere har fatt papekt at Odin i Snorres Edda utvandrer fra Troja og
ikke fra omradet ostenfor Tanakvisl (Don), som i Heimskringla, utbryter Per: “Det er jo
helt utrolig. Aldri har Snorre identifisert Odins hjemby med Troja!… Enhver legmann kan
sla opp i Snorres klassiske verk Edda og finne at det ikke er sant.”
Man ma virkelig undre seg over hvordan de to herrene leser tekst, eller om de ikke en
gang har lest Snorres tekster grundig og sammenhengende (at bare et utdrag av Edda er
kjent, framgar av bibliografien). At Tor ikke er nevnt i Heimskringla, stemmer ikke. Han
er nevnt i Ynglingasaga, bade i kap. 5 og kap. 7. I Ingen grenser (s. 49) prover H a bortforklare
denne Tor som Odin gir boplassen Trudvang, som ogsa er guden Tors boplass i
mytene. Han er i folge H Odins offerprest og har ingen ting med guden Tor a gjore, men
kan v.re oppkalt etter ham. Denne bortforklaringen er like krampaktig som den er fantasifull
og komisk. H synes ikke a ha oppfattet at Odin er en av den store gudeflokken som
presenteres i Gylfaginning i Snorres Edda, og ogsa opptrer i andre deler av verket. For
Snorre er Odin den fremste i den norrone gudeverden som opptrer forkledd som
treenigheten Hoy, Jevnhoy og Tredje. Det skillet som H onsker a innfore mellom Odin og
Tor i Snorres framstilling, er ren onsketenkning. Nar vi sa kommer til Pers pastand om at
Snorre aldri har identifisert Odins hjemby med Troja, sa kan alle og enhver gjore akkurat
det Per foreslar, sla opp i Snorres tekst og lese selv. I Prologen forteller Snorre forst om
Troja “som vi kaller Tyrkland”. Senere forteller han at Odin og Frigg med et stort folge
utvandrer fra Tyrkland, og etter at de har slatt seg ned i Sigtuna, innsatte Odin hovdinger,
pa samme mate som i Troja. Han innsatte tolv styringsmenn til a domme etter landets
lover, og ordnet all rett slik det hadde v.rt i Troja.
Denne sv.rt sa unoyaktige og tendensiose lesningen av Snorres tekster illustrerer
godt den maten H og L leser tekst pa, bade kilder og faglitteratur – i den sv.rt beskjedne
grad de har lest faglitteratur. I dette tilfellet er ting som star i teksten, men som de gjerne
skulle sett ikke stod der, forsokt bortforklart. I andre tilfeller leser de opplysninger inn i en
kilde, som ikke star der. De forteller f. eks. at Nestorkroniken sier at handelsmennene i
Rus inviterte de sakalte “Varangerbrodrene” (s.102). Dette har de hentet fra Pritsak.
Nestorkroniken nevner ingen handelsmenn. Man kan over hodet ikke lite pa at innholdet i
kilder og faglitteratur er rett gjengitt.
H og L gjor et poeng av at de tar Snorre pa alvor nar de ser pa Odin som en jordisk
konge. Hadde de virkelig tatt Snorre pa alvor, burde de ha forsokt a lese Snorre i den kontekst
han selv angir at de mytologiske tekstene skal forstas. Denne konteksten gjor Snorre
rede for i Prologen til Edda. Den rommer Snorres l.rde synspunkter pa det gamle mytologiske
stoffet som behandles i de ovrige delene av verket. I Prologen, som har fatt stor
oppmerksomhet i forskningen, gjor Snorre som kristen historiker rede for sitt syn pa
hedendommen. Ingen kristen mann ma forledes til a tro pa hedenske guder, de er alle mennesker
fra fortiden. Dette er en religionsforklaring, evhemerisme, som etter grekeren
Evhemeros pa 300-tallet f. Kr. ble tatt opp av kristendommens forsvarere i oldtiden og
fikk stor betydning i middelalderen. En annen kjent middelalderteori vi gjenfinner hos
Snorre, var at de nordiske herskerslektene hadde innvandret til Norden fra verdens midtpunkt,
fra omradene for den gamle klassiske kultur. Slik ble Norden skrevet inn i den
europeiske og kristne historien. Dette gjaldt ikke bare Norden. Heltene fra Troja hadde
blitt “stamfedre” til fyrstehus rundt om i Europa lenge for Snorres tid, jfr. fortellingen om
.n.as som reiste fra Troja til Roma og grunnla det romerske riket. En tredje kjent teori
var at hedendommen var en slags forloper for kristendommen (religio naturalis). Alle
disse teoriene ser vi at Snorre kombinerer pa en genial mate, og den gamle germanske
forestillingen at kongen nedstammet fra gudene – eller mer presist fra en gud og en
jotunkvinne – kunne med letthet kombineres med euhemerismen og med teorien om at
herskerslektene hadde innvandret fra de gamle kulturer i sor. De som ser bort fra denne
l.rde tradisjonen som Snorre stod i, har ikke tatt Snorre pa alvor.
Som stotte for den teorien at Odin var en verdslig konge, drar H og L inn Den Angelsaksiske
kronike, hvor Odin er stamfar for fyrstehus. Men forfatteren av denne kroniken
stod selvsagt i akkurat den samme kristne tradisjon som Snorre flere hundre ar seinere.
Forhold som burde ha vakt visse motforestillinger hos H og L, er f. eks. at beretningen om
Odins innvandring fra omradet ost for Tanakvisl (Don) eller fra Troja forst kommer i
kilder fra kristen tid. I Snorres kilder, gudedikt eller skaldedikt med mytologisk innhold,
finnes disse forestillingene ikke. Hvis man onsker a se pa Odin som en konge, og ikke som
en gud, burde man ogsa kunne gi en forklaring pa at Odins navn er tabu og ikke kan brukes
som et vanlig mannsnavn. Hvilket sprak Odin og hans folge snakket da de kom vandrende
nordover, og nar de eventuelt byttet sprak, kunne ogsa v.re interessant a fa belyst. H og L
kommer ikke inn pa noen av disse sporsmalene. I det hele far de sv.rt fa motforestillinger
til sine egne ideer.
Nar det gjelder historiske kunnskaper og kjennskap til kulturen i middelalderen
generelt, ligger boken pa et slikt niva at en del lesere nok vil knipe seg i armen. Per kan
f.eks. fortelle at torrfiskhandelen var Islands storste inntektskilde pa Snorres tid (s. 20).
Man kan lese i en hvilken som helst grunnbok i Islands historie at de islandske eksportvarene
i middelalderen var vadmal, saueskinn og jaktfalker. Torrfisk var ikke en islandsk
handelsvare pa Snorres tid. Thor kan fortelle at eksperter pa Island regner med at det gikk
med et par hundre skinn av nyfodte lam til a lage pergament til en bok (s. 24). Men
islendingene laget sitt pergament nesten utelukkende av kalveskinn, og det var det vanlige
i Nord-Europa. Fra s. 65 og pa de folgende sider konverserer Thor og Per om Orkneyinga
saga, og Thor forteller den halvmytiske beretningen om kong Nor, som er overlevert i
Orkneyinga saga. Han meddeler Per – og sine lesere – at “Ragnvald [Morejarl] og Sigurd
jarl stod sikkert bak nedskrivingen av sagaen om kong Nor” (s. 69). Men Ragnvald Morejarl
og hans bror Sigurd levde lenge for den nordiske kulturen hadde blitt en skriftkultur.
Det ble over hodet ikke forfattet skriftlige verk i Norden i Ragnvald Morejarls tid. Pa
samme side (og flere steder) far vi ogsa vite at Harald Harfagre la under seg alt land helt
opp til Varanger-regionen i Finnmark. Men de samiske omradene i nord ma vi nok se pa
som omrader som la utenfor det Norge som ble samlet av Harald Harfagre. Pa s. 22 hevdes
det at S.mund Frode hadde lest Homer og Herodot da han studerte i Paris. Pa denne tiden
fantes det ingen kunnskap i gresk verken i Paris eller ved andre l.rdomssenter i Vest-
Europa, og Homers og Herodots tekster ble derfor ikke lest i Paris sa tidlig. Kristendommen
i Irland blir stadig betegnet som gresk-ortodoks. Det er tov, den var selvsagt romerskkatolsk.
Listen over denne typen feil kunne gjores lang.
At H og L som har som mal a presentere ny kunnskap om den norrone guden Odin,
heller ikke anser det nodvendig a skaffe seg element.r innsikt i det religionshistoriske
fagfeltet, er like oppsiktsvekkende som mangelen pa interesse for Snorre-forskningen. Er
man interessert i de eldste sporene av norrone og germanske guder, noyer man seg ikke
med a ga til Snorre, som er en representant for den l.rde kristne middelalder, og dens syn
pa hedendommen. For troen pa Odin og den norrone gudeverden er der eldre kilder enn
som sa. I eddadikt og skaldedikt, som var kilder Snorre bygget pa, moter vi over alt Odin
som en norron utgave av en eldre germansk guddom, som i sine grunntrekk gar tilbake pa
en enda eldre indo-europeisk gudeskikkelse. H og L tar Odin ut av denne konteksten.
Deres forsok pa a snevre inn Odin-tradisjonen til en historie om de nordiske folkenes
opphav, framstar i beste fall som naiv, en forsinket utloper av 1600- og 1700-tallets
nasjonalistiske verdensbilde der de nordiske folkene stod i sentrum av verdenshistorien.
Deres syn pa Snorre er verken nytt eller originalt, bare avleggs.
Hs og Ls teser hviler i hoy grad pa spraklige argumenter. Den sammenliknende
sprakvitenskapen vokste fram fra begynnelsen av 1800-tallet, men det har gatt H og L hus
forbi. Deres metoder svarer til de uvitenskapelige etymologiske spekulasjoner fra for
1800 hvor det ikke fantes kriterier for hva man sammenliknet. A bygge pa tilfeldige lydlikheter
mellom enkeltord i ulike sprak uten metode for sammenlikning og uten kjennskap
til sammenliknende sprakvitenskap blir i seg selv fullstendig uvitenskapelig. Enda verre
blir det nar dette kombineres med uvitenhet om fakta og total tilsidesetting av bade tidsog
romperspektivet. Nar alt dette er vevd sammen, blir det nesten umulig a noste opp. La
oss ta som eksempel forfatternes omtale av en del folkenavn som star sentralt i deres argumentasjon:
as (i folge H og L opphavet til as – .ser), alan, os(seter) og udi (som H og L
identifiserer med Odins folk) og vaner. I disse folkenavnene ser H og L beviset for at aser
(dvs. .ser), vaner, til og med Odins folk, holdt til i omradene rundt Azov, som H og L
skriver Asov, som likner mer pa Asenes hov.
As, gresk asioi, er kjent fra Strabo (1. arh. e. Kr.). De var sannsynligvis iranske. Fra
omlag 1000 e. Kr. brukes as og alan om hverandre og synes a betegne samme folk, antakelig
de iranske osseterne. I dag er det ingen iranske folk som bruker navnet, mens osseterne
kaller sine tyrkiske naboer balkarerne for asy. Nar H sier (s. 32): “Og da var det at jeg
besluttet a dra til det folket som fremdeles kaller seg for aser”, er dette derfor bloff. Han
dro ikke til balkarene, men til udierne og azerbajdzjanerne, som ikke kaller seg aser. H og
L forbinder as med norront ass. Men pa det tidspunktet disse i folge H og L skal ha vandret
nordover, het de ikke ass, men ansu-/ansi-. Ass er en mye yngre norron form.
Alan er navnet pa et iransk folk, antakelig de samme som dagens ossetere. Alan kommer
av *arya-, dvs. arier. Osseterne kaller seg selv ir, flertall iron, som er en annen dialektal
utvikling av *arya-. Betegnelsen alan er kjent fra 1. arh. e. Kr.
Osseterne ble pa gammelgeorgisk (400 e. Kr.) kalt ovs som senere ble til os. Suffikset
-eti betyr ‘land’. Osseti er altsa osseternes land. Det er med andre ord en georgisk betegnelse
pa folket, og de har aldri hett as, og det har aldri v.rt noen lydutvikling as til os slik
H hevder (s. 163).
Udi er et ostkaukasisk sprak talt i Georgia og Azerbajdzjan. Det er beslektet med
25–30 andre ostkaukasiske sprak som tales i Dagestan i Azerbajdzjan. Udierne kaller seg
selv udi (med lang i og trykket pa siste stavelse). Formen udin-er russisk. Poenget er at
Odin-folket er en ren konstruksjon og tilsnikelse av H og L. Verken na eller tidligere har
de selv kalt seg odin/udin! Sammenlikningen mellom udi og Odin tar heller ikke hensyn
til at pa den tiden Odin, i folge H og L, skal ha vandret nordover, het Odin Wodan/Wotan,
noe som burde komplisere koblingen til udi-folket.
Som vi ser gar ingen ting opp. Udi er et ostkaukasisk sprak og folk som star spraklig
like fjernt fra de iransktalende osseter og deres alanske forfedre som norsk star fra kinesisk.
As har intet med os- i osseter a gjore. Osseter er georgiernes navn pa dem som selv
kaller seg ir, iron, som igjen har samme opprinnelse som alan.
Bedre gar det ikke med vanene. Vanene er skapt av H fordi han igjen har glemt element.r
kronologi. Van er navnet pa en innsjo i Ost-Tyrkia. Det eldste folket som vi vet
bodde der, var urarterne som kalte sitt rike Bianili. Slektskapet til spraket deres er
usikkert. Senere ble dette armensk og sa iransk og tyrkisk omrade. Verken i oldtiden eller
middelalderen var det noen som snakket om noe kongedomme Van eller noe folkeslag
som het vaner der. Denne betegnelsen oppstod forst i det 19. arh. Da diktet man pa
grunnlag av stedsnavnet Van opp et folk, vaner, og et van-rike for a kunne knytte de arkeologiske
minnesmerkene i omradet til et folk og en kultur. Dette var for man hadde l.rt a
lese kileskriften og fortolket innskriftene fra omradet. Forste gangen ordet Vannic er fun-
net i engelsk, er i 1882! Pa “Odins tid” fantes ikke vanene, og heller ikke pa Snorres tid.
Men pa engelsk lever ordet Vannic enda som en foreldet betegnelse for urarteisk, jf. Encyclopedia
Britannica, som H stotter seg pa. Og sa kronologien enda en gang: Det urarteiske
riket gikk i opplosning i det 6. arhundre for Kr. fodsel. Dette har H og L fatt papekt i
tidligere anmeldelser, men det er tydeligvis noe de ikke vil eller kan forsta. I sin nye bok
kobler de ogsa vanene til de tyrkiske on-ogurer som kom til Kaukasus og Sor-Russland
forst pa 700-tallet e. Kr. Forfatterne vet tydeligvis ikke noe om disse folkene, og gar fullstendig
surr i sine egne fantasier og i sin egen uvitenhet. Pa et punkt i boken er de rett nok
like ved a komme til sannhets erkjennelse. Etter at Thor har lagt ut om ulike folkenavn,
utbryter Per: “Dette er til a bli helt forvirret av.” Hvorpa Thor svarer: “Det ble jeg ogsa,
inntil jeg forsto at Gagloiti i litt mer kompliserte vendinger hadde sagt det samme som var
venn Nikolay pa museet i Asov: At det i litteraturen fantes en mengde ulike navn pa
samme sak” (s. 248). Vi kan forsikre: De er like forvirret fra begynnelse til slutt begge to.
Pa nordlige breddegrader burde forholdene v.re mer oversiktelige. Men de blander
likevel sammen Nestorkronikens tsjud’, som er estere, og zavolotsjkaja tsjud’, som er
‘tsjud’ bortenfor drageidene’ (sett fra Novgorod), som er en sekkebetegnelse pa folk som
bodde der. Hvor de har plukket opp de sakalte varangerbrodrene, er et mysterium. I
diskusjonen om hvem v.ringene/varjagene var, har det rett nok v.rt lansert mange
teorier. Kanskje har H og L av ren vanvare kommet borti en gammel avleggs teori som har
knyttet ordene etymologisk til Varanger. Men mest sannsynlig har varangerbrodrene blitt
til pa grunn av en misforstaelse av det engelske adjektivet Varangian.
H og L konverserer – til dels i en bel.rende tone – om mange sprak de ikke kan. Paliteligheten
i opplysningene de serverer, blir deretter. Her skal bare noen fa eksempel nevnes.
H og L hevder at Aga-i Agamemnon er .restittelen pa regjerende fyrster (s. 80). Men Agai
Agamemnon er av ukjent opprinnelse. Aga i betydningen ‘fyrste, herre’ er tyrkisk, og
kom til omradet noen tusen ar etter Agamemnons dod. De kan ogsa fortelle at innbyggerne
i Azerbajdzjan kaller seg selv for azeri i flertall, som pa norsk blir aser (s. 132). Men azeri
(med trykk pa siste stavelse) er entall, flertall er azerilar. De kan ogsa fortelle at det folket
som de mener de norrone .sene har sitt opphav i, pa tyrkisk kalles as, aser (s. 245). Men
as finnes ikke i tyrkisk, og en eventuell flertallsform ville ha v.rt aslar. Utredningen om
forholdet mellom grafem og fonem i gresk og russisk gar heller ikke sa bra. Per sier: “Vi
ma huske pa at sa vel pa gresk som pa russisk er “b” og “v” samme bokstav, og ogsa “o”
og “u”, …” (s. 137). De har tydeligvis ikke forstatt at et bokstavtegn kan ha ulik lydverdi
i samme eller beslektede alfabeter. Men bade russisk og nygresk har motsetningen i skrift
og tale mellom v og b og mellom o og u. Forste leksjon i en element.r l.rebok ville ha vist
H og L dette. Kunnskapene om det spraket Snorre skrev pa, kan heller ikke v.re s.rlig
store. Refleksjonene over hva Blaland kan bety (s. 29f), viser at de ikke vet at adjektivet
blar pa norront ogsa har betydningen ‘mork’. Spekulasjonene rundt betydningen av
Svitjod (norr. Svifljo›) ender ogsa i det rene tov med lansering av en “norron” ugrammatisk
bastardform som aldri kan ha eksistert (s. 30).
I lys av at den ene av de to forfatterne forteller at han har bifag i geografi og den andre
i folge presentasjonen pa omslaget har studert kartografi, er de forbausende slappe med
geografien. Vi kan her noye oss med a dra fram eksempler bare fra en side i boken, s. 135.
Her omtales Asov (sic!) og Van som to av de storste befestede hovedstedene i hele Kaukasusomradet.
Men verken Azov eller Van ligger i Kaukasus. De omtaler ogsa “vanernes
gamle rike, na Armenia i ost”. Men det folket som H og L kaller vaner, bodde jo ved Vansjoen,
og den ligger i Tyrkia.
Nar forfatterne samtidig gar surr i bade tid og sted, kan forvirringen bli total. En
anakronisme sa det suser har vi pa s. 36–37 hvor de skriver om “romernes innmarsj i tyrkernes
verden”. Men i romersk tid var tyrkerne fortsatt trygt forvart ost for Altaifjellene.
H har altsa gravd i Azov for a finne stotte for sin tese om at Odin var en verdslig konge
som utvandret med sitt folge fra dette omradet i det 1. arh. f. Kr. Arkeologien arbeider med
stumme kilder, med menneskeskapte gjenstander som i seg selv ikke kan tale. Derfor setter
arkeologien strenge krav til materialkunnskap og metode, og slutninger bor trekkes
med varsomhet. H og L prover a bruke arkeologisk materiale til a underbygge ideen om
Odins migrasjon fra Azov til Skandinavia. Men argumentasjonen bygger pa sviktende
innsikt bade i arkeologisk metodikk og materialkunnskap.
Innvandring, eller mistanke om innvandring, til et omrade kan nemlig pavises arkeologisk
i form av fremmede innslag i et ellers hjemlig materiale. Problemet med a grave i
Azov er at arkeologien ikke pa samme mate kan pavise utvandring. Det ville i sa fall v.re
a hevde at det er materiale som mangler – fordi det er fjernet fra Azov og brakt til Skandinavia
– og det ville v.re a trekke slutninger pa negativt grunnlag. A grave i Azov for a
bekrefte tesen om Odins utvandring, er med andre ord a begynne i feil ende av reiseruten.
Boken mangler ogsa enhver teoretisk refleksjon over om eventuelle funn som kunne
indikere kontakt mellom Azov og Skandinavia, indikerer handel, kulturell pavirkning
eller immigrasjon.
H og L trekker fram tre tema for a underbygge teorien om migrasjon (s. 286ff):
gravskikk, vapen og spenner.
Branngravskikken ble i folge Ynglingasaga innfort som lov i Norden av Odin. Dette
skal i folge H og L ha skjedd i de siste tiarene f. Kr. (s. 42f, 142f, 289). De hevder at dette
bekreftes av arkeologien, og henviser til en arkeologistudent. Men pa det tidsrommet de
angir, hadde branngravskikken v.rt sa godt som eneradende i Skandinavia i tusen ar. H
og L viser til at gravene i storhaugene i Gamla Uppsala er branngraver, men de er fra 5.–
6. arh. e. Kr., og ubrukelig som bevis for en migrasjon fem hundre ar tidligere (s. 42 f).
Av vapen trekker H og L inn sverd, ringbrynjer og et spyd. Russiske arkeologer skal
ha blitt slatt av likheten mellom sverd og ringbrynger i Azov-omradet og Norden (s. 158,
164). Ringbrynjer er sjeldne i skandinaviske vikingtidsfunn, og det trenges detaljopplysninger
for a vurdere likhet. Det far vi ikke. Pastanden om sverdene belegges med foto
av ett sverd fra Azov fra det 2. arh. e. Kr. og fem fra Skandinavia og Island fra vikingtiden
(9.–10. arh.). Fotografiene viser klart at Azov-sverdet og de skandinaviske sverdene er av
ulike typer. Azov-sverdet er et sarmatisk/alansk vapen. Det er langt og smalt, tveegget og
uten steg (blodrand), med linseformet eller rombisk tverrsnitt og apent grep. De tveeggede
vikingsverdene er bredere, de har steg og krafige metallgrep med over- og underhjalt.
Typene betinger ulik kampteknikk. I det 2. arh. e. Kr. brukte man i Norden samme vapentyper
som romerne. Vikingenes sverd er resultatet av en langt senere vesteuropeisk
vapenutvikling.
Et sarmatisk spyd fra 1. arh. e. Kr. er funnet pa garden Valle pa Ostre Toten (A. E.
Herteig: Bidrag til jernalderens bosetningshistorie pa Toten. Skr. utg. av Det Norske
Videnskaps-Akad. i Oslo, 2. Hist.-Filos. Klasse 1, Oslo 1955, fig. 3). H og L har for egen
regning lagt funnet til Valle i Setesdalen (s. 237), hvilket er feil. Funnet viser kontakt med
sarmaterne, men et enslig spyd kan ikke tas til inntekt for en folkevandring. Handel, gavebytte
eller tyveri er rimeligere tolkninger av enkeltgjenstander. Feilplasseringen til Setesdalen
kan v.re en glipp, men er pafallende nar man ser at H og L gjor et nummer av
pastatte forbindelser mellom folkemusikken i Kaukasus og Setesdalen. Folkemusikeren
Hallvard T. Bjorgum, som er Hs og Ls kilde pa dette punktet, tok i en pressemelding like
etter at boken kom ut, avstand fra hvordan han er gjengitt.
Sammenlikning av smykker spiller en betydelig rolle i Hs og Ls argumentasjon. Det
skal i graver i Azov-omradet v.re funnet gullsmedarbeider som minner de russiske
forskerne – igjen i folge H og L – om tilsvarende funn i nordiske vikinggraver (s. 158).
Dette dokumenteres ikke med bilder eller med henvisning til funn eller litteratur.
Derimot far vi bilder av bronsegjenstander. Hovedrollen i bevisforingen for Odins
utvandring fra Azov tillegges tre “ringnaler” av bronse. I bildeteksten (s. 15 i bildesekvensen
midt i boken) far vi vite hvor stor vekt disse gjenstandene skal tillegges: “Det
forste synlige bevis pa kulturell spredning fra Asov til Skandinavia kom da ringnaler av
samme type som i vikingtidens Norden dukket opp i tre forskjellige graver fra 1.– 2. arhundre
e. Kr.” Men disse “ringnalene” fra Azov er slett ikke ringnaler, men runde beltespenner,
funnet ved hoften (s. 13 i bildesekvensen). De har korte, butte teiner, ikke spisse naler,
og er utbredt over store deler av Europa og ostover i Sibir. De nordiske ringnalene har spiss
nal, og ble baret ved skulderen. Det er over hodet ingen sammenheng mellom beltespennene
fra Azov og ringnalene fra Norden hverken kronologisk eller funksjonelt.
Illustrasjonene i boken er et kapittel for seg. En stor del av bildematerialet passer best
i Hs familiealbum, og mye av bildematerialet er irrelevant i forhold til bokens tema og
illustrerer ikke noe som helst. Men bilder som er ment a illustrere noe, har vi pa s. 16–17
i bildesekvensen. Her ser det ut som forfatterne vil gi inntrykk av en typologisk utviklingsrekke
for ringnaler som argument for en migrasjon. Nalene er tilsynelatende
avbildet kronologisk. Nalene (teinen) blir lenger og ringene mindre jo mer vi n.rmer oss
var egen tid. Likeledes oker nalene tilsynelatende i lengde jo lenger vest man kommer.
Men ringspennene fra Azov (a – c) er som sagt beltespenner, og er kjent i store deler
av Europa i hele jernalderen. De er ikke sammenlignbare med ringnalene fra Gotland (d –
f) som har nal, og sitter pa skulderen. De tre hesteskoformede brosjene (g – i) er oppgitt til
a v.re fra samisk Skandinavia fra 9. arh, mens de er 200 ar yngre. I katalogen som har
originalbildet (se s. 70 og 419 i The North Atlantic Saga, red. Fitzhugh and Ward 2000),
er dateringen klart angitt til det 11. arh. I folge bildeteksten (j – k) oker nalens lengde fra
Gotland til svensk fastland. Men den korte ringnalen (j) er i folge Fitzhugh og Ward (s. 38,
418) fra Vastmanland, dvs. fra fastlands-Sverige, mens den lange nalen (k) er hentet fra
Gotland. Lange naler var s.rlig vanlige pa Gotland. De fire siste nalene i rekken (o – r) fra
Norge, F.royene, Island og Newfoundland, er alle av irsk/norron type.
Den anforte rekken bygger dels pa feilaktige forutsetninger (sammenlikning av spenner
til helt ulik bruk), dels pa feil gjengitte dateringer, og dels pa feil gjengitt utvikling.
Her er kildene tilpasset teorien og ikke omvendt.
Ogsa et par av de kart som er avbildet, gir inntrykk av a v.re noe annet enn det de er.
Pa s. 29 i bildesekvensen er det avbildet et verdenskart av Ptolemaios-typen, som er
forsynt med den misvisende bildeteksten:
Ptolemaios’ verdenskart fra omkring ar 150 e. Kr. som Snorre trolig har hatt kjennskap
til da han skrev innledningen til Kongesagaene, hvor han skildrer sin tids kjente
geografi. Kartet er fra Ptolemaios’ Geografi. Kopien er fra ca. 1290 og kommer fra
“Codex Vaticanus Urbinas”, …
Dette er ikke Ptolemaios verdenskart og heller ikke en kopi. Det stammer ikke fra hans
Geografi, som er lister over geografiske posisjoner, uten kart. De kart av Ptolemaiostypen
som eksisterer i dag, er konstruert av grekerne i middelalderen pa grunnlag av Ptolemaios
sine observasjoner.
Ogsa bildeteksten under borgen som er avbildet pa den siste siden av bildesekvensen,
virker mistenkelig. Bildeteksten sier at dette er “Asovs borg i 1259 i folge et gammelt kart
i Asov museums bibliotek.” Men pa bildet star det klart og tydelig pa moderne russisk:
“Plan over den tyrkiske festningen Azov”. Tyrkerne kom til Azov i 1471. Stjerneformede
tenaljefestninger ble utviklet av franske ingeniorer sent pa 1600-tallet. Eldre kan borgen
pa tegningen ikke v.re. Borgen la en tid i ruiner, men ble gjenoppbygget etter 1769. Om
bildet viser borgen for eller etter gjenoppbyggingen, skal vi ikke ha sagt.
Pa s. 20 i bildesekvensen har vi to fotografier av mikroperler. Teksten under bildene
lyder: “Miniatyrperler av samme type som i Egypt og Indusdalen.” Hvordan dette er a
forsta, er uklart. Men i alle fall er perlene besn.rende like, de er faktisk identiske. Hoyre
bilde viser to perlekjeder som ogsa finnes pa venstre bilde. Formalet med et slikt dobbelt
oppsett kan man bare spekulere over.
Nederst pa s. 27 i bildesekvensen er det avbildet en oppslatt bok som H og L forteller
viser Snorres kongesagaer fra 1215 i en tysk utgave fra 1765. For det forste er ikke Snorres
kongesagaer fra 1215. Dersom Snorre skulle ha skrevet sine kongesagaer sa tidlig,
ville de v.re eldre enn flere av de kildene han brukte. For det andre inneholder boken ikke
Snorres kongesagaer, det er ikke en trykt utgave, og den er ikke tysk. Bildet viser et ungt
islandsk handskrift av Snorres Edda. Det er skrevet av Jakob Sigur›sson. Han laget ogsa
noen illustrasjoner, som tegningen av Odin som er avbildet. Dette handskriftet med illustrasjonene
er sa kjent at dersom man presenterer det som noe annet enn det er, er man
garantert a bli avslort. Pa hoyre side har Jakob Sigur›sson kopiert tittelbladet i den forste
Edda-utgave. Her star det at dette er boken Edda som Snorre Sturluson lagmann har satt
sammen i det Herrens ar 1215 (i dag regner forskerne med at Edda er skrevet noen ar
senere). Videre star det at boken er trykt i Kobenhavn pa islandsk, dansk og latin i det Herrens
ar 1665, og avskrevet i 1765. Dersom man vil bruke bildematerialet til a bloffe, er det
lite smart a bruke illustrasjoner som inneholder tekst som avslorer bloffen.
Jakten pa Odin faller helt klart utenfor det som kan defineres som vitenskapelig litteratur.
Dette ma defineres som pseudo-vitenskap. Delvis er boken pseudo-arkeologi, ogsa
kalt kult-arkeologi, som kan v.re interessant nok som fenomen. En karakteristikk av
denne retningen finnes i Stiebing, William H. Jr. 1995: “The Nature and Dangers of Cult
Archaeology”, i F. B. Harrod & R. A. Eve (red.) Cult archaeology and creationism, Iowa
City. Her blir noen lettkjennelige trekk ved pseudo-arkeologi dratt fram: (1) the unscientific
nature of cult archaeology’s evidence and methodology, (2) its tendency to provide
simple, compact answers to complex, difficult issues, and (3) the presence of a persecution
complex and ambivalent attitude toward the scientific Establishment (Stiebing
1995: 2).
Litteratur av denne typen lever oftest sitt liv i det stille uten for mye oppmerksomhet.
Men av og til far slike arbeider stor publisitet, som tilfellet har v.rt med Ingen grenser og
Jakten pa Odin. Dette skyldes ikke at forfatterne presenterer noe nytt og spennende. Faktum
er at H og L inngar i en lang rekke av forfattere som har lest Snorre bokstavelig og
kommet med liknende “teorier”. I perioden rundt andre verdenskrig argumenterte
islendingen Bar›i Gu›mundsson i fleire arbeider for det synet at fortellingen om .senes
innvandring til Norden i Ynglingasaga reflekterte minner om herulenes vandringer. En
russisk forfatter, Vladimir Sjerbakov, mener ogsa at han har funnet Asgard. Hans Asgard
ligger i Turkmenistan pa et sted som heter Nisa. Han har ogsa funnet selve Valhall og
rester av Odins elfenbenstrone (som ikke er nevnt i norrone kilder). Han har publisert flere
arbeider om dette fra slutten av 1980-arene. Han har ogsa kontaktet et norsk tidsskrift for
a fa publisert sine arbeider i Norge. Det er n.rliggende a tro at han har fatt det inntrykket
at det er et godt marked for slikt stoff i Norge, og muligens vil han gjerne markere at han
publiserte sine “oppdagelser” for H og L. I 1998 publiserte Stein Jarving en bok der han
ogsa hevder liknende synspunkter som H og L. Han har anmeldt Jakten pa Odin
(anmeldelsen ligger pa nettsiden: http://www.eutopia.no/Odinjakt.html). Han forteller at
H har fatt benytte hans materiale, men han er skuffet over at boken hans ikke er nevnt i bibliografien
i Jakten pa Odin.
Forskjellen mellom den salgssuksess H og L har hatt, og de andres mer anonyme
tilv.relse er verken kvalitet eller orginalitet, men kjendisfaktoren og publikumsappell.
Nar H framstiller seg som den ene som tar kampen opp mot den kompakte majoritet av
forskere (jfr. kjennetegnene pa pseudo-arkeologi), har dette appell hos den delen av publikum
som alltid har betraktet det akademiske miljo med skepsis. Dette er samtidig det
publikum som har minst bakgrunn for a bedomme gehalten i det de far seg servert, og suksessen
er dermed sikret. Ogsa pressens rolle er viktig for a forsta hvorfor publikasjoner
uten vitenskapelig verdi far stort oppslag. Kombinasjonen av kulturjournalister uten
tilstrekkelig fagkunnskap til a foreta en kritisk vurdering og pressens iboende hang til a la
seg pavirke av kjendisfaktoren, lete etter stoff som selger – og kanskje skandaler – kan til
tider fore til uheldige utslag og avsporinger i faglig debatt, eller skape debatt om sporsmal
som ikke er verdt debatt. Akkurat som pseudo-forskningen er ogsa denne “pseudo”-debatten
bare interessant som fenomen.
Forlagets rolle er det ogsa all grunn til a stille sporsmalstegn ved. Velvillig tolket kan
man kanskje sla seg til ro med at den unoyaktige lesingen av kildene, mangelfull bruk av
og tilvisning til faglitteratur, manipulerende bruk av illustrasjoner o.l. ikke er et bevisst
forsok fra forfatterne pa a fore leserne bak lyset, men kan tilskrives manglende
kunnskaper og manglende kjennskap til de krav som blir stilt til vitenskapelig forfatterskap.
Men hva skal man vente av et forlag som gir ut faglitteratur?
Det forste en tenker nar en leser en bok som Jakten pa Odin, der sma og store faktafeil
og grove misforstaelser kommer tett som hagl, er at forlaget har tatt sjansen pa a gi ut
boken uten a bruke penger pa fagkonsulent. Na viser det seg imidlertid at forlaget i alle fall
har hatt en fagkyndig korrekturleser. Vi har fatt kopi av brev fra denne korrekturleseren,
Bjarte Kaldhol, til forlaget, og her viser det seg at han slo ned pa de helt fatale feilene som
egentlig rev grunnlaget bort under hele “teorien”til H og L. Kaldhol skriver m.a.:
Asov bor skrives riktig: Azov. Det er et tyrkisk navn som ikke har noe med ordet “as”
(ansuz. jf. Ansgar) a gjore; det er ren fabulering a tolke det som “Asenes hov”.
Det finnes ikke noe historisk folk som er blitt kalt “vaner”. Vannic var pa 1800-tallet
betegnelsen pa urarteisk sprak, men bare fordi innskriftene ble funnet rundt Vansjoen,
ikke fordi det fantes et folk som ble kalt vaner. Man visste pa det tidspunktet ikke hva
slags sprak dette var og kunne ikke tolke det. Urarteerne kalte seg ikke vaner.
Udin-folket i Kaukasus har nok ingen ting med Odin (Wodanaz) a gjore. Dette er ren
fabulering.
Forlaget har altsa valgt a ikke ta hensyn til sa klar tale, men gir ut manus fra forfatterne
uten det ringeste forsok pa kvalitetssikring. Det kan kanskje tenkes at ledelsen i forlaget
har hatt storre tiltro til forfatterne H og L enn til den fagpersonen de trass alt har gitt manus
til kritisk gjennomlesing. Men en annen og like sannsynlig forklaring er at utsiktene til
godt salg og hoye inntekter av en bok fra en “kjendisforfatter” som forlaget, etter
uttalelsen fra Kaldhol, matte forsta ville fore til debatt i pressen, og dermed enda hoyere
salg og inntekter, har blitt for fristende. Et forlag skal rett nok ha lov til a tjene penger, men
ogsa et forlag kan selge seg for dyrt.
Ved a velge a gi ut en bok som inneholder sa mange feil og misvisende opplysninger
som Jakten pa Odin, har forlaget sviktet sine lesere. En annen sak er at forlaget ogsa svikter
forfatterne nar de gir ut boker som apenbart vil skade forfatternes etterm.le.
Forlaget har ogsa tatt sjansen pa a slippe gjennom uttalelser som kan rammes av
injurielovgivingen. Eksempel pa dette har vi f.eks. i “villedende professortittel” (s. 244)
og “ass i moderne amerikansk slang” (s. 256). Det kan muligens stilles sporsmalstegn ved
om forfatterne uttaler seg med en tyngde som gir dem injurierende kraft, men forlaget vil
ikke under noen omstendighet v.re fritatt for ansvar og risiko.
Er sa dette en bok vi kan anbefale a lese? Den er verdilos som et vitenskapelig verk.
Boken har heller ingen verdi som en kunnskapsbok, til det er den for full av feil og misforstaelser.
Men boken kan v.re interessant pa andre mater, som ikke er tilsiktet fra forfatternes
side. Som et eksempel pa fenomenet pseudo-arkeologi er Jakten pa Odin faktisk
riktig interessant. Boken burde ogsa v.re av interesse for dem som er interessert i forskningsetiske
sporsmal. Har man dertil evnen til a smile over komiske misforstaelser og
anakronismer med historisk sus over, sa har H og L mye a gi.
Even Hovdhaugen Christian Keller Else Mundal
Universitetet i Oslo Universitetet i Oslo Universitetet i Bergen
Institutt for lingvistiske fag Middelaldersenteret Nordisk institutt
Anne Stalsberg, Gro Steinsland
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Universitetet i Oslo
Institutt for arkeologi og kulturhistorie Middelaldersenteret
Опубликовано: БНИЦ/Шпилькин С.В.
В погоне за Одином. Аннотация на норвежском языке
| 
Сделать стартовой 
Поставить закладку 
Поиск по сайту 
Карта сайта 
Наши баннеры 
Обратная связь
